Tilbake til den vonde sommeren

På rettssakens siste dag skulle de fem i hver sin sluttreplikk fortelle om den grusomme dagen og tiden etterpå. Sissel Irene Wilsgård var på jobb i regjeringskvartalet, i Justisdepartementet, da bomben gikk av.

– Det har vært ufattelig, og denne saken har bidratt til stor sorg blant vår familie, kollegaer og venner, forklarte Wilsgård.

Ni ble fysisk skadd av bomben, sju av dem alvorlig. Åtte personer ble drept.

– Flere unge mennesker har blitt skadd for livet. Over hundre personer har søkt psykiatrisk hjelp, sa hun.

• Les også: Uavklart om anke

Moren til Hanne Ekroll Løvlie, som ble drept i regjeringskvartalet, fortalte om datteren sin og tiden etter 22. juli.

– Hun var ikke minst vår kjære Hanne, vår lille jente, som jeg tenker tilbake på, sa Kirsti Løvlie, og skjøt inn at det fortsatt er vanskelig å si «var» om datteren.

Historien hennes rørte alle i salen.

30-åringen skulle til å forlate jobben i regjeringskvartalet da bomben gikk av. Kirsti Løvlie og familien fikk senere se bilder fra overvåkingskameraer.

– Vi fikk se Hannes siste sekunder. Se hvordan hun beveget seg. Se at hun sto ved oppkjørselen fra garasjen, der hun ventet på en kollega, sa moren.

Kirsti Løvlie fortalte også om den absurde opplevelsen av å måtte rydde ut av datterens leilighet.

– Det å arve barns kopper og kar, det er liksom så helt vanvittig, sa Løvlie.

Etter det lavmælte, gripende innlegget, brøt det ut spontan applaus i rettssal 250. Dommer Arntzen gjorde ingenting for å stoppe reaksjonen.

• Les også: – Det var barbarisk

Tonje Brenna (24) overlevde massakren på Utøya. Hun er overbevist om at det kommer til å gå bra til slutt.

– Ellers hadde jeg ikke stått opp om morgenen, sa hun.

– Det fins ikke en historie alene som kan beskrive det som skjedde på Utøya. Flere enn 500 opplevde dødsangsten. Vi har kjent på følelser vi ikke hadde ord for. Mange følelser kan bare uttrykkes i stillhet, sa Brenna.

Hun tegnet opp igjen de grusomme bildene: Venninnene som var der for første gang, latteren som satt løst, men plutselig stilnet. En eksplosjon – en bombe, var noen død? Hvem sto bak? Så tanken om at «det går nok bra, vi er på verdens tryggeste sted: Utøya.» Hun snakket til venninna, men fikk ikke svar.

Etter flukten til land ble livet kaotisk og annerledes. Det aller verste var følelsen av at ingen andre kunne forstå det som hadde skjedd.

• Les også: – Breivik er en gal mann

Lara Rashid mistet søsteren Bano på Utøya. Fredag fortalte hun om hvordan hun måtte lære å leve på nytt etter 22. juli. Familien kom som flyktninger til Norge fra Kurdistan i 1999.

– Det tok mange år før jeg følte meg trygg. Jeg drømte politiet kom og tok oss, at faren min ble satt i fengsel. Jeg slet med mange traumer, forklarte hun i retten.

Både hun og søsteren Bano ble mobbet på skolen fordi de ikke snakket godt norsk.

– Vi fikk et veldig nært forhold. Da Bano døde, føltes det som at jeg døde, sa hun.

– Alle traumene kom tilbake 22. juli. Jeg turte ikke dra til Oslo mer, jeg var redd for politiet igjen, men verst av alt: Bano var ikke der for å trøste meg.

• Les også: – Ti uker i helvete

Unni Espeland Marcussen mistet sin 16 år gamle Andrine. Datteren var en av de siste som ble drept på Utøya. Folk gråt i sal 250 da moren som den siste fortalte sin historie.

Marcussen sier det siste året har vært preget av mye venting.

– Vi ventet ett døgn på å få vite at hun var en av de savnede, en uke på å få vite at hun var drept, et halvt år på å få tilgang til obduksjonsrapporten og ni måneder før vi fikk saksopplysningene om hvor hun hadde beveget seg på øya.

Moren til Andrine forteller at rettssaken for henne ikke handler om hvorvidt Anders Behring Breivik er tilregnelig eller ikke.

– Det handler om at han aldri mer må komme ut. Selv skulle jeg ønske at han må ta ansvaret for de 77 drepte gjennom fengselsstraff, sa hun til dommerne og la til:

– Dét vil for meg kjennes rettferdig. (ANB-NTB)