Kjære Drøbak: Tusen takk for at du er akkurat der du er

Mona Frostrud

Innehaver av Sjokolademakeriet i Drøbak

Skriv ditt leserbrev her «

DELTA I DEBATTEN! Vi oppfordrer leserne til å bidra med sine meninger, både på nett og i papir

Belysning: Gatene i Drøbak lyser vakkert opp nå i førjulstiden.

Belysning: Gatene i Drøbak lyser vakkert opp nå i førjulstiden.

DEL

MeningerDet er i utgangspunktet så himla bra at vi kan ønske et nytt år velkommen. Hadde vi ikke hatt 31. desember, så hadde vi liksom stått litt "stand by" og det igjen hadde gjort fremtidige ønsker og handlinger noe mer komplisert. Da hadde hele verden kunne skjule seg bak ”etterpå” eller ”litt senere”, og ikke hadde man visst når man var gammel nok, eller for ung for den saks skyld til noe som helst.

Det er så mye å være takknemlig for. Veldig mye faktisk, men litt skremmende at vi faktisk glemmer helt reelle ting i hverdagen som vi erfaringsmessig tar som en stor selvfølge.

Bare det å ta seg tid til litt ettertanke, en sabla viktig handling man skal være takknemlig for at man kan. Dessverre ikke alle som kan skilte med denne egenskapen, og de skal jeg hjerteligst komme tilbake til.

Kjære Drøbak

Tusen takk for at du er akkurat der du er. Du skjønne lille perle av en by, med arkitektur, fargevalg, sjøsprøyt, nisser og troll (yes, et par av de også), rariteter, sykkelstier, skiløyper, golfbane, lysløyper, idrettslag, engasjerte skoler, stolte innbyggere, arbeidsomme butikkinnehavere, foreninger…ja hele sullamitten.

Takk til de som gjør noe med saken fremfor de som klager på at ting ikke blir gjort. Men…en liten takk til dem også, uten et klagekor kan ikke ting bli bedret selv om det er andre som ”tømmer søpla”.

Og apropos søpla…de som syntes det er helt greit å slenge fra seg drit og møkk der det ikke skal hensettes... de kommer nok til å fortsette med det, for de er av de som ikke kan skilte med egenskapen nevnt ovenfor.

For min egen del, både som sjokolademaker og privatperson, har jeg mange å takke.

Til de som skjønner viktigheten av å bruke byens butikker gjennom hele året, de står meget høyt på min liste. Selvfølgelig tenker jeg ikke bare på min butikk, for jeg bobler over av fellesskapslykke når jeg ser folk med handleposer fra både den ene og den andre. Drøbak kan skilte med mye, men kø i gatene og trangt om plassen… det er det ikke.

Takk til de faste, takk til de nye

Hvis jeg ser året i sin helhet, så er det ulike sesonger for alle. Og i løpet av 2016, det tredje året Sjokolademakeriet har ”overlevd” i Drøbak, kan jeg nå se en tydelig statistikk.

Det er morsdag, Valentinesday, uka før påske, litt farsdag og helt klart desember som er vår høytid.

Og sistnevnte i år….TUSEN TAKK.

Takk til de faste, og takk til de nye. Til de tålmodige, til de som bestilte noe ekstra, til de som var tidlig ute, til de som takket meg for god hjelp, til de som sa hei når de kom og hadet når de gikk. Til de som behandlet både butikkene og varene med respekt, de er alle så innmari velkommen tilbake.

Takk for barnehender og nesemerker

De som skjønner at hunden ikke kan bli med inn, selv om jeg ikke har noe forbudskilt på døra, som allikevel løste seg med kollektivt samarbeid mellom kunder/ansatte/bekjente slik at vofsen trygt kunne vente på utsiden. At glassdisken daglig ble full av barnehender og nesemerker, fantastisk – og ja, jeg mener det, det er en glede så stor for da engasjerer disken min alle.

Ikke riktig så mye takk til verken la-oss-oppdra-unga-fritt-foreldrene eller de barna det gjelder når ting blir sparket i stykker/knust eller tømt og reaksjonen fra de såkalte ansvarlige er på linje med en ubetydelig statue som fuglene kun bruker som offentlig toalett.

Ikke de dypeste takketalene til de som ikke vil deg særlig vel heller, og behandler deg som ei plagsom kvise på samfunnets rompe. De som ALDRI bruker byen sin ellers og syntes jubeltilbudet på ulike storsenter er mye bedre å benytte seg av i tilfellet de kunne spare to kroner og en bugg… men som siste dagene før jul hadde et egoistisk behov som ikke kunne løses på et storsenter og dro derfor hele årets frustrasjon ut i uhøflig og svært krenkende oppførsel. Heldigvis er det ikke så mange av dere.

Til deg som stakk

Og la meg ikke glemme… du… i den røde bilen. Som syntes det er så greit å klinke opp døra på din egen bil, lage en flott, dyp bulk i min bil, for deretter å konkludere med at slike ergelige og noen ganger til dels tankeløse handlinger er kostbare. Men, ikke for deg… for du stakk. At det ikke lå noen lapp i vinduet kan tyde på et par ting; enten kan du ikke skrive, eller så er du en selvgod egoist som ikke har knekt den koden mellom valg og konsekvenser på godt og vondt. Håper du satt en seig ribbebit i halsen, fikk brennkopper og manneinfluensa på en gang og at det uttrykket jula varer helt til påske gjaldt her.

På en annen måte, så løste du et ”problem” for meg når jeg i januar kan ta meg ut litt lønn. (For nei, det er absolutt ikke hver måned det skjer, men jeg smiler og driver butikk enda). Da kan jeg bruke noe av lønningen min til å rydde opp etter deg.

Nå har vi laget den siste sjokoladen for i år, og etter noen dager med søvn, hvile, real husmannskost for å fylle opp tomrommet i kjakan, så tenker man litt klart igjen. Og jeg skiltet med takketale i starten…

Det er forskjellene som skaper et samfunn

Tror jammen jeg skal takke de jeg ikke ville takke i utgangspunket også… for det er nå engang slik at det er de forskjellene hos hverandre som skaper et samfunn. Det er det som skaper debatt, nytenkning og et bredere opplevelsesbilde. Jeg har et skilt som sier ”Jeg vil spesielt takke idiotene. Uten dem hadde jeg ikke vært der jeg er i dag”.

Kjære Drøbak. Du er byen jeg har lært meg å leve med og leve i. Du har en kommune som gjør mange gode ting for deg, som også er klar over at "to do"-listen aldri blir ferdig.

Du har byen som trekker til seg turister, spesielt hvis bussene får parkert ("todo"-liste…). Du har ny julepynt som pryder deg så vakkert, og den kler deg. Du har mange nye gjester å betjene i 2017, og vi skal hjelpe deg til å få disse til å trives.

Får nesten si som dem sier i Coop… Drøbak, litt mitt, og det er jeg så stolt av.

I løpet av 2016 har jeg lært enda mer om hva Drøbak har å by på, og allikevel så er det så mye ugjort og usett som venter på meg. Jeg har fått nye bekjentskaper, noen av dem har gått over i vennskap som senere har blitt oppgradert til nært. Man blir liksom aldri utlært på noe som helst, og DET fortjener jo en takk i seg selv.

Tusen takk for et fargerikt år i 2016, og heldigvis vet vi aldri hva morgendagen kan bringe i sin helhet. Det samme gjelder for hele 2017.

Et riktig godt nytt år.

Les oss i 10 uker for 10 kroner!

Artikkeltags