Få om noen trener mer målrettet og hardere enn Daniel når mester Simon Chilembo hilser og ønsker velkommen til trening. Fagerstrand-gutten sykler eller tar bussen til Tangen. Været bestemmer. Kontant i bevegelsene, høye spark, lynkjappe slag og fullstendig kroppsbeherskelse. Daniel er blitt perfeksjonist. Han mener alvor med idretten sin. Men for Daniel har det ikke vært like enkelt som det høres ut. Før han i det hele tatt kunne løfte føttene over knehøyde, måtte han trene og trene. Og trene enda mer. Bare for å få kroppen til å virke. Daniel var, og er vel strengt tatt fremdeles, revmatiker. Men så ville ikke den sympatiske idrettsgutten slå seg til ro med sin skjebne. Fotball var ikke oppskriften. Men karatetrening viste seg å være det. I løpet av det siste året har revmatismens nærvær bli mindre og mindre følbart. I dag er den borte. Men Daniel vet at sykdommen er lumsk. Gullmedaljene er bonusen for å holde kroppen i gang. Så selv om dommerne forsikret om at det hadde vært vanskelig å dømme i guttefinalene, var det egentlig aldri noen tvil om hvem som var best. Daniel har seiret på alle fronter.