Aud Lise har en jobb kun én nordmann kan ha av gangen: - Dette blir siste gang

Ulike kleskoder: Som ambassadør i Iran, måtte Aud Lise Norheim dekke det meste av hud og hår. - Det gjør noe med deg, sier den tidligere nesoddingen. På bildet er hun pyntet i vakker bunad til mottakelsen da hun ble ambassadør til Island 2. september i år.

Ulike kleskoder: Som ambassadør i Iran, måtte Aud Lise Norheim dekke det meste av hud og hår. - Det gjør noe med deg, sier den tidligere nesoddingen. På bildet er hun pyntet i vakker bunad til mottakelsen da hun ble ambassadør til Island 2. september i år. Foto:

- Islandsken min er ikke mye å skryte av, foreløpig, sier Aud Lise Norheim (63), fersk ambassadør til Island. Men hun har opplagt ambisjoner om å knekke Teitur-koden.

DEL

Det er den tidligere nesoddingens fjerde ambassadørpost. Aud Lise Norheim startet i utenriksdepartementet i 1985 og har vært utstasjonert i snart 19 år. Hun har også jobbet i ukeavisen Vår Framtid og på slutten av 70-tallet var hun politisk nestleder i Unge Venstre.

Ambassadør på vulkanøya

2. september i år tiltrådte hun som ambassadør på den nokså eksotiske vulkanøya. Men hvor gikk veien dit?

– Det begynte i Syria, deretter Sør-Afrika, så Italia. Etter Italia ble jeg ambassadør for første gang – i Bangladesh. Neste ambassadørpost var Libanon og så Iran. Den fjerde, og det blir den siste, er ambassadørstillingen i Island, sier Norheim, som er gift, har to barn, to svigerdøtre og fire barnebarn. Innimellom har hun jobbet hjemme i UD og også vært spesialrådgiver i KPMG. Hver ambassadørperiode er på fire år.

– Hvem har du med deg til vulkanøya?

– Mannen min Ketil er med. Han har vært med alle stedene jeg har vært stasjonert. Ungene var med fram til de var ferdige med videregående – den ene dro hjem etter Italia, den andre etter Bangladesh, forteller Norheim.

Finnes knapt «en vanlig dag»

Men hva gjør egentlig en ambassadør? Vi ber Norheim beskrive en helt alminnelig ambassadør-dag:

– Det første jeg gjør er å kikke gjennom nyhetsbildet. Jeg forsøker å få taket på overskriftene i de islandske avisene også, selv om islandsken min ikke er mye å skryte av foreløpig. Jeg har bare vært her noe få uker og trenger nok litt mer tid, medgir hun.

Ambisjonen om å lære språket er uansett til stede, og Norheim får undervisning to timer i uka. Arbeidsspråket på ambassaden er imidlertid norsk, og de islandske lokalt ansatte på ambassaden er alle norsktalende.

– Ellers foretrekker de fleste islendingene jeg møter å snakke engelsk – fordi de ikke synes at deres skandinavisk er bra nok og min islandsk er definitivt ikke god nok, sier hun, og fortsetter:

– Deretter er det å se om det er kommet inn e-poster med instrukser fra Oslo – Reykjavik ligger to timer etter Oslo. I år har Island formannskapet i Nordisk Ministerråd og da er det ofte møter og besøk som skal følges opp. Vi er en liten ambassade, med to utsendte, fem lokalt ansatte og en praktikant, så alle gjør egentlig alt, sier Norheim og legger til at dagen består av å finne ut hva som skjer, ha oversikt over hva alle gjør, fordele oppgaver, møte islandske politikere og myndighetspersoner, delta på kulturarrangementer og møte diplomatkollegaer fra andre land.

– Egentlig er vel ingen arbeidsdag en «vanlig dag», konkluderer hun.

Større redsel i Teheran

– Er du redd utbrudd – eller synes du det er spennende med vulkaner?

– Jeg går ikke rundt og tenker på det. Redselen for de voldsomme naturkreftene satt nok mye mer i meg i Teheran, der spørsmålet ikke var om det ville komme et stort jordskjelv, men når, sier Norheim som har rukket å dyppe seg i Islands varme kilder:

– Ja, jeg har fått med meg heitur pottur og isbading i Nautholsvik. Fantastisk opplevelse først å bade i rundt 2 grader og så løpe opp i heitur pottir med temperatur rundt 37 grader.

Ambassadørboligen, eller embetsboligen, som Norheim og mannen har flyttet inn i, er eid av den norske staten.

– Et flott funkishus fra 1938, som også har en offisiell del med norsk kunst og norske møbler. Det er der vi skal vise fram det norske når vi har mottakelser, middager eller andre tilstelninger. Og så er det en privat del der vi har med egne ting. Dette skal jo være hjemmet vårt i fire år, så det er viktig å ha bøker, kunst, enkelte møbler som gir følelsen av at dette er nettopp hjemmet vårt, forteller Norheim som også en kort periode i 2010 var Norges leder i de internasjonale klimaforhandlingene, og sorterte under Miljøverndepartementet. Der sa hun selv opp sin stilling.

Tungt med iranske kleskoder

Før Aud Lise Norheim flyttet til Reykjavik, var hun to år i Oslo. Siste utejobb før Reykjavik, var Teheran.

– Rammene for hva en ambassadørstilling er, er den samme uansett hvor i vi verden vi er, men Iran var likevel annerledes, ikke minst fordi jeg det første året var den eneste kvinnelige ambassadøren. Jeg hadde ingen problemer med å få gjort jobben min, men jeg syntes det var tungt og utfordrende å måtte forholde meg til den lovpålagte kleskoden iranske kvinner må følge. Alltid dekke håret og ikke vise hud noe særlig utover hender og ansikt, i det offentlige rom, for eksempel, det gjør noe med deg.

Stort sett har hun bare blitt mottatt positivt som kvinnelig ambassadør. De fleste kvinnene hun møtte i Iran ga uttrykk for at de satte stor pris på at Norge hadde sendt en kvinne som ambassadør dit.

– Ja, de mente at jeg hadde muligheten til å forstå helheten i samfunnet bedre enn mannlige kolleger nettopp fordi jeg kunne møte kvinnene på en annen måte enn mennene kunne. Det var sikkert dem som ikke likte det, men de fortalte det ikke direkte til meg i hvert fall.

Fra Midtøsten til fredelig land

– Iran og Island - svært forskjellige land?

– To veldig ulike land. Island rangerer øverst på lista over verdens mest likestilte land, med de andre nordiske landene like etter, mens Iran kommer langt ned på den lista. Island er et utrolig fredelig sted, Iran ligger i det svært konfliktfylte Midtøsten. Iran har 80 millioner mennesker, Island 360.000. Forskjellene er store på omtrent alle områder. Etter mange år i Midtøsten synes jeg det er fantastisk å være i et så fredelig land, et land som har en kultur og en historie som nordmenn både kjenner godt og også er en del av. Men når folk spør med hvor jeg har trivdes best av de stedene jeg har vært ute, så sier jeg at det er det stedet jeg er akkurat nå. Jeg synes Iran var et fantastisk sted å være og jeg synes Island er et fantastisk sted å være.

Det beste og «det verste»

– Hva er det beste og det «verste» ved å være ambassadør?

– De beste er alle de spennende menneskene man får møte, å få lære om andre kulturer. Det flotte med å representere Norge. Å representere landet sitt gjør også at en blir kjent med sitt eget land på en annen måte. Vi får også muligheten til å bli godt kjent med norske politikere når det besøker vårt «embetsdistrikt». Og med hånda på hjertet kan jeg si at norske politikere, uansett politisk ståsted, er hyggelige og dyktige. Noe «verste» kan jeg ikke komme på noe. Kanskje av og til litt slitsomt at det er en 24/7-jobb, alltid beredt, alltid på jobb, liksom.

I 2004 ble Norheim utnevnt til ridder av 1. klasse av Den Kongelige Norske Fortjenstorden. I 2009 ble hun forfremmet til kommandør «for embetsfortjeneste». Hun er også kommandør av Republikken Italias fortjenstorden.

Lengter til barnebarna

På spørsmål om hjemlengsel, svarer Norheim at det vel har hendt at hun skulle ønske hun kunne komme hjem oftere, men stort sett føler hun seg hjemme der hun er.

– Akkurat nå lengter jeg nok oftere til Oslo enn før, og grunnen er fire barnebarn i alderen et halvt til fem år. Det er lett å bli tussete farmor av slik, men FaceTime er godt å ha, og det er tross alt ikke så langt fra Reykjavik til Oslo, sier den tidligere Nesodden-damen som fortsatt har gode venner på halvøya og føler en sterk tilknytning.

Som ambassadør i flere land har det blitt tydelig for Aud Lise Norheim at Norge er et fredelig land i en ganske urolig verden.

– Det ble veldig klart for meg både i Libanon og Iran. Her i Reykjavik er det veldig klart at Norge, Island og de andre nordiske land har mye å bidra med i verden. Jeg har alltid ment at nordisk samarbeid er viktig, her i Reykjavik får jeg bare forsterket det synet, forteller Norheim, som gleder seg til å være på Island i fire år.

Men til jul bærer det hjem til familien. Julen skal feires på norsk jord.

Send tekst og bilder «

Vi vil gjerne høre om smått og stort som foregår i distriktet

Artikkeltags