Jon Martin Larsen, redaktør i Akershus Amtstidende, har engasjert seg sterkt i saken rundt avistegnerne etter terroraksjonen i Paris 7. januar. Lørdag fikk han æren av av å åpne utstillinegn Je suis Charlie i Drøbak.

Kjære alle sammen ...

De siste dagene har verden kommet til Drøbak. Terrorfrykten har kommet til Drøbak. Samtidig er vi alle Charlie nå.

Vi støtter opp om våre kolleger i Charlie Hebdo, og viser vår avsky for terrorhandlingen. Men vi er ikke Charlie i vår vanlige hverdag. Vi er observatører, rapportører og kommentatorer til det som har skjedd hos Charlie. De har gått foran, vi kan velge å følge etter. På samme måte, eller på vår måte.

Noen sier at satiren i avistegningene vil forsterke seg, at rommet for ytringsfrihet vil bli utvidet etter terroren i Paris. Kanskje også mot det ekstreme, hetsende og mobbende. Andre frykter selvsensur. At det vil bli mindre bitt i avistegningene fremover. At avistegnerne senker hodet, og overgir seg til å lage illustrasjoner til skribentenes tekster. Eller lar være å utøve egnet satire eller kommentarer i politiske, religiøse, ideologiske og byråkratiske saker. Det må ikke skje.

Men slik jeg hører Roar Hagen, VGs tegner fra Nesodden; Tegnergjerningen handler også om å forestille seg andres såre følelser. Slik sett kan tegningene her i dag være eksempler på at det går an å utrykke seg om en grusom gjerning uten å karikere en profet og en religion. Kanskje tar vi steget forbi Muhammed-karikaturene.

Avistegninger kan bidra til ny innsikt. La oss bidra til å utvikle denne avistegnertradisjonen. La oss være stolte av verdens første friby for tegnere. Stolte av Arifur og Fadi. Og av Avistegnernes Hus.

La oss strebe etter å gi avistegnerne den plassen de fortjener, og verne om dem som trenger en trygg havn. La oss ta i mot flere som er truet, og stå opp for dem som opplever sensur, maktesløshet og håpløshet. Drøbak er enige om et ansvar. For noen innbyggere oppleves det som å tiltrekke seg terrorister.

Men for å tolke en av Siri Dokkens tegninger fra 2009; vi kan ikke bli så redde for halvmånen, at vi trekker for gardinene. Ekstremister finnes i alle former, også de som er villige til å bruke vold. Det er noe vi må forholde oss til. Derfor må vi også fortsette å tegne, kommentere og opplyse. Derfor må vi ikke gjemme bort tegnerkraften i Drøbak.