I den senere tid har det kommet flere ledere fra Amta som har vært preget av dårlig journalistikk og manglende samfunnsforståelse, men lederen den 2. mai representerer likevel et nytt bunnpunkt. I en smakløs oppvisning av selvgodhet latterliggjøres de som fortsatt bruker 1. mai til å engasjere seg for arbeidernes rettigheter. Amtas journalist beskriver 1. mai som dagen for å rydde i hagen, sette ut båten eller reise på shopping til London.

Ja, kanskje for Amtas journalist, men ikke for de titusener som har opplevd å miste arbeidet de siste årene. Heller ikke for alle de som må leve i uvisshet gjennom midlertidige ansettelser, jobbe overtid uten ekstra godtgjørelse eller tvinges inn i deltidsstillinger det knapt går an å leve av. Eller de som opplever at fagforeningene er under konstant angrep eller at sosial dumping blir stadig vanligere.

Det er viktigere å markere 1. mai enn det har vært på mange år, og i motsetning til Amtas journalist er det mange som har innsett verdien av stå opp for arbeidernes rettigheter i 2017. Amtas journalist hevder at det blir stadig tynnere i koret, og at gjennomsnittsalderen kryper oppover. Jeg valgte i år å gå i tog i Askim. Her var oppmøtet større enn på mange år, og det var de ulike ungdomsorganisasjonene, politiske så vel som fagorganisasjoner, som stod for økningen. Det gjorde meg umåtelig stolt å se disse ungdommene, engasjerte og kampvillige, stå opp for det de tror på. For veien til et varmere og mer rettferdig samfunn går gjennom deres engasjement, og ikke gjennom en lokalavis sin klamme omfavning av velferdsprofitørene.