Mange av oss kjenner Arifur Rahman, vår første forfulgte avistegner i fribyen Drøbak. Han har fått plass i hjertet til mange som kjenner ham. Alltid blid og fornøyd, til tross for det vonde han har opplevd i livet.

Jeg har kjent ham siden han kom til Drøbak. Forrige kveld ringte jeg ham tilfeldig, for å høre hvordan det går. «Det går bra med meg». Tonefallet hans sa meg imidlertid at noe ikke stemte. Jeg spurte derfor om det passet at jeg kom innom en tur.

Ved kjøkkenbordet spurte jeg på nytt om det gikk bra med ham. Han var stille, før han sa: «Det har skjedd noe i Vimpelfabrikken».

Den 1.mars hadde han blitt invitert til å ha en utstilling på Vimpelfabrikken for de nye flyktningene i kommunen. Arrangør var flyktningetjenesten. Midt i arrangementet rev en av deltakerne to av tegningene hans ned fra veggen, og tok dem med seg på en truende måte. Han hevdet at tegningene var blasfemiske. To andre personer stod utenfor, og så på Arifur gjennom vinduet. Han fikk inntrykk av at de hadde tilknytning til den utagerende mannen.

Arifur fortalte at han opplevde situasjonen som svært truende. Han føler seg ikke lenger trygg i Drøbak.

Hendelsen har preget ham den siste uken. Han fortalte om en frustrasjon som forverrer hans frykt og fortvilelse: De forstår ikke hvordan jeg har det. Jeg føler at hendelsen bagatelliseres, og at de ignorerer min bekymring. Jeg føler at de bryr seg mer om denne mannen enn om hvordan jeg har det. Det virker som om de forsøker å legge lokk på saken. De fraråder meg å anmelde hendelsen av hensyn til vedkommendes fremtid her i landet. Et annet argument er at det vil gå ut over folks syn på alle nye flyktninger i kommunen.

Les også: Avistegner-bilder tatt ned fra veggen i protest

Det er et paradoks at representanter for kommunen som har vedtatt at Drøbak skal være en friby for forfulgte avistegnere, råder Arifur Rahman til å holde tyst. Som selvoppnevnt friby bør Drøbak være sitt ansvar bevisst, og verne om prinsippet om ytringsfrihet generelt, og om avistegnerne de huser spesielt. Det er en stor og viktig oppgave byen har påtatt seg.

Man kan riktignok velge dialog og håpe at saken er løst med en alvorlig samtale, et unnskyld og tilbakelevering av tegningene, men vi må forstå at de som har gjort forsvar av ytringsfriheten til en livsoppgave, lever i en annen verden enn oss andre. Arifur Rahman har opplevd på kroppen hva slik aktivitet kan medføre, og vi må ta hans frykt på alvor.

Det bør være opp til politiet å vurdere denne hendelsens alvorlighetsgrad, og videre oppfølging.