Kunnskapsdugnad for å redde Oslofjordfisket

Av
DEL

MeningerDrøbaksundet har vært en god fiskeplass og holdt familien med fisk de siste 20 år. I tråd med dokumentasjonen fra hele Oslofjordområdet er det nå lite torsk, sei og lyr i sundet. Der fisk på 3–5 kilo tidligere var vanlig, er fangsten i vinter vesentlig mindre. 12 av 15 torsk mellom 1 og 3 kilo i februar hadde tom mage! Tidligere var sild vanlig å finne i magen. Som veterinær og forsker har jeg fulgt fiskens ernæringstilstand tett. Leveren hos «mager» fisk inneholder kroppens fettreserver. Torskens lever skal være gråhvit av fett, og et dominerende organ i bukhulen. Nå er den slunken (se bilde). Brunaktig farge tyder på lavt fettinnhold og mange har redusert ryggmuskulatur.

Et par netter på høsten har vanligvis gitt rikelig med sild (50 kilo). For første gang på 20 år var sildegarnet tomt etter mange netters forsøk. Angrep fra sel på fisk i garn har blitt vanligere de siste to årene (se bilde). Samtidig henter en økt skarvebestand føde fra fjordens småfisk. 

Torsken sulter

Min konklusjon er at torsk, lyr og sei nå sulter i Oslofjorden. Årsakene kjenner vi ikke. I en debattartikkel i Aftenposten i desember trakk Even Moland og Jan Atle Knutsen fra Havforskningsinstituttet frem en lang rekke mulige forklaringer på endringene i Oslofjordens fiskebestander. Konkrete konklusjoner mangler imidlertid.

I denne situasjonen har Fiskeriministeren fått råd om å innføre sterke begrensninger i fritidsfisket. Garnfiske forbys for fritidsfiskere i Oslofjorden, hele året. Dette garnfisket utgjør ifølge Direktoratet 12 % av all dødelighet forårsaket av fiske hos torsk. Yrkesfiskere har ansvar for 27 %, og fritidsfiskere med sluk og snøre 61 %. Likevel får de sistnevnte gruppene fortsette fisket. Slik forskjellsbehandling av folk er oppsiktsvekkende og rammer en svak og lite organisert gruppe urimelig hardt. I gyteområder, bl.a. indre Oslofjord, skal alt fritidsfiske forbys fra januar til april.

Fredning og fangstforbud er vanlige tiltak når bestander går ned, og kan være virkningsfulle. Moland og Knutsen har mange hypoteser for nedgangen i torskebestanden i Oslofjorden, men ingen som pekes ut som klare årsaker. Mer kunnskap etterlyses. I en slik situasjon er permanent fredning etter min mening ikke riktig «kur». Den foreslåtte fredningen er konserverende og blir lett sovepute for utvikling av ny kunnskap som forklarer hvorfor torsk og lyr nå mangler mat.   

Jeg mener Fiskeriministeren bør starte en kunnskapsdugnad. Med økt forskning og bred dialog med folk som fisker kan vi sammen identifisere tiltak mot de endringene som virkelig påvirker fjordens produktivitet – og dermed hjelpe til å fylle torskenes mager. Direktoratets permanente fredning bør vente til sikker kunnskap er på plass.

Skriv ditt leserbrev her «

DELTA I DEBATTEN! Vi oppfordrer leserne til å bidra med sine meninger, både på nett og i papir

Artikkeltags