Som alltid er det verste barna som må klare seg selv

Av
Artikkelen er over 3 år gammel
DEL

LeserbrevDette er et debattinnlegg. Innlegget gir uttrykk for skribentens holdninger.Jeg vet ikke om dette hører hjemme i AMTA, men jeg har fått så mye hjelp av Drøbaksfolk at jeg velger å dele det jeg opplever som frivillig i Thessaloniki. 

Dette er min fjerde tur til Hellas, første gang var jeg på Lesvos i Camp Moria og ingen kan forberede deg på luktene i  flyktningleir. Det å se så mange redde, traumatiserte mennesker gjorde noe med meg, jeg måtte ned igjen. Jeg har vært to ganger på ElpidaHome og det har vært en veldig bra camp, den er dessverre lagt ned og nå havnet jeg hos «Help Refugees» isteden. Det ble ingen camp denne gangen, men så sterke inntrykk som jeg opplevde på fredag var verre enn camp, det er fysisk vondt å se hva noen må overleve. Opplever når jeg går langs gatene her også at de prøver alt for å overleve, de danser ved lyskryss, selger kulepenner, spiller trekkspill og flere ting. De vil så gjerne bidra til eget liv, men ikke enkelt når det ikke finnes noen jobber eller system som kan hjelpe dem utenom de frivillige.


Som sagt denne gangen har jeg ikke jobbet i flyktningleir, men med hjemløse flyktninger som ikke har krav på hjelp og ender på gaten.. Det er mange av de. Familier, ungdommer alene på flukt og som alltid verst er barna som må klare seg selv..De bor i parker, nedlagte fabrikker og forlatte hus. De har ikke krav på noe iom de ikke er fra Syria, Kurdistan eller Irak. Flesteparten av de bor i camp eller er bosatt i hus og leiligheter. Resten er mennesker som Europa ikke vil ha.. Jeg har jobbet med "HelpRefugees" og SoulFood Kitchen" og på "Hope Project". På fredag jobbet jeg i 14 timer og var med og forberedte til sammen ca 400 måltider fordelt på lunch og middag. Lunchen gikk fint, middagen også, men det å se en kø på ca 100 fortvilte mennesker gjør vondt. Jeg delte ut varm te og hendene som møtte mine var iskalde. På det siste stedet hadde vi for lite mat igjen og der holder familiene til og det å se slitne, trøtte barn som er dårlig kledd og vet at de skal sove ute. Jeg begynte nesten å gråte, men det er ikke tid til det når køen med mennesker føles uendelig og jeg kan hvertfall bidra med varm te, det hjelper en liten stund..

Jeg har samlet inn mye penger før jeg dro og alt går direkte der det trengs mest. Denne gangen har jeg sponset SoulFood så de kan kjøpe inn nødvendigheter, i dag skal jeg ut å handle undertøy med en av lederne her på Help Refugees og jeg betaler strømregningen til  HopeProject så de kan lage mat en måned til. En dråpe i havet, men det nytter..

Det føles håpløst, men vi kan ikke gi opp..

Marianne Myrvold Robertsen

Frivillig #Volunteers

Thessaloniki

Følg på: Twitter

Skriv ditt leserbrev her «

DELTA I DEBATTEN! Vi oppfordrer leserne til å bidra med sine meninger, både på nett og i papir

Artikkeltags

Kommentarer til denne saken

Kommentarfeltet er stengt. Det åpner igjen klokken 07:00.