De få som kjenner teksten til sangen Internasjonalen vet at den inneholder mange sterke formuleringer. Til siste kamp, opp slaver, rydning for vårt samfunnshjem også videre. Det er et solid og kraftfullt budskap. Sangen synges fortsatt 1. mai, men det blir stadig tynnere i koret, og gjennomsnittsalderen kryper oppover. Vi spurte før helgen noen russ om 1. mai. Og måtte konkludere med at for dagens ungdom handler 1. mai om alt annet enn klassekamp og bekjempelse av kapitalmakten.

1. mai har blitt en dag da vi kan rydde i hagen, sette ut båten eller reise på shoppingtur til London. Det fins ingen underbetalte industriarbeidere og salget av flanellsskjorter og rulletobakk har gått dramatisk ned. I dag tar heller fabrikkarbeideren ut sykkelen til 50.000 kroner og tråkker langtur med kompisene 1. mai.

LO sier blant annet at 1. mai-dagen bør være en dag til å markere støtte og solidaritet med dem som strir og kjemper. Det er vi enig, og kunne godt sluttet oss til en slik parole som henviste til forhold utenfor Norge. Men vi sliter veldig med å svelge parolen «Velferd skal ikke være butikk». Særlig når LO også har parolen «Arbeid til alle». La oss forklare hvorfor vi sliter med dette budskapet.

Hvis det ikke skal være «lov» å få profitt av private helsetjenester, hva er da insentivet til å starte opp? Skal man ta risiko, bli skattet i hjel, skape arbeidsplasser og jobbe døgnet rundt, men ikke sitte igjen med noe for innsatsen? Folk som starter barnevernsinstitusjon eller et sykehjem, åpenbare tjenester som er et supplement til det offentlige tilbudet skal ikke ha «lov» til å tjene penger på det? Hvorfor skulle de ellers gjøre det? Når LO i samme åndedrag bruker parolen «Arbeid til alle» blir det hele forvirrende. Skaper man en barnehage eller institusjon for rusmisbrukere så skapes også arbeidsplasser. Altså er vi avhengig av private firmaer for at Norges økonomi skal være i balanse. Alle kan ikke jobbe i det offentlige, den modellen er forsøkt i andre land, og alle kjenner utfallet.

Derfor, det føles merkelig å synge om «sulten knuget har», det blir ikke revolusjon så lenge alle er stappmette og sydenturen er betalt. Vi har fått det samfunnet våre kjempende forfedre drømte om. Skal 1. mai fortsette som arbeidernes dag må kampropene fornyes.