Bente Bjerknes: #MeToo - vårt felles ansvar

Av
DEL

Meninger#MeToo-kampanjen har skyllet over oss. Fra sin begynnelse i filmbransjens mekka, via norske politikere, ulike bransjer og til sist helt nært; naboen, venninna og oppslag i lokalavisen. Dessverre har nesten alle en historie å fortelle. Heldigvis forteller mange nå sine historier, og det fremgår tydelig hvor institusjonalisert problemet er i hele vårt samfunn. 

Monica Lewinsky fortalte sin historie for 20 år siden. Presidenten blånektet. Jeg tror vi alle kan huske intervjuet hvor presidenten med åpent blikk uttalte til media: «I did not have sexual relations with that woman, Miss Lewinsky». Han løy, ble stilt for riksrett og frifunnet.

Det vi den gang ikke hadde ord for har fått et navn; seksuell trakassering. Det kjennes både befriende og trist. Befriende fordi det endelig er mulig å dele det alt for mange kvinner og menn har opplevd.  Trist fordi seksuell trakassering har fått lov til å pågå, uten at noen har reagert og gjort opprør.

De fleste av oss merker frykten for å si ifra. For å være redd for å «overreagere» eller virke «prippen».  Mange strekker seg derfor altfor langt. Dytter forsiktig bort litt for nærgående hender. Ler bort, eller takker høflig nei til ulike invitasjoner, som et ekstra glass vin eller å bli fulgt opp på hotellrommet. Kvinner har til alle tider brukt både list og lempe for å beskytte, både seg selv og den som «prøver seg».

Mye av frykten for å si ifra har sitt utspring i maktubalanse. Det kan komme fra alder eller stilling, og gi grobunn for en urettmessig «underlegenhetsfølelse» og en sårbarhet. I dag sier Monica Lewinsky at det hun opplevde var et maktovergrep. Hun var 22 år og trainee, han var 49 år og president. Hun som ble voldtatt for 18 år siden av nåværende olje- og energiminister søker i disse dager om voldsoffererstatning. I dag sliter hun med store utfordringer.

Jeg undrer meg over hvilke reelle konsekvenser dette medfører for overgriper. Clinton forble president. Søviknes forble ordfører og er nå olje- og energiminister. Heldigvis har mye endret seg fra Lewinsky og Søviknes-saken, men allikevel er kvinner og menn redde for å si ifra - redde for å ikke bli tatt alvor. Det kan vi som samfunn ikke akseptere.

Seksuell trakassering gir konsekvenser. Mange forteller om psykiske ettervirkninger som angst og utrygghet. Andre så seg nødt til å avslutte sitt politiske engasjement, eller finne nytt arbeid.  Noen delte den vonde opplevelsen med en nær venn, vurderte å gå til sjefen, eller å politianmelde, men lot det være. Det er lett å forstå hvorfor. Alt for lenge har kvinner blitt beskyldt for å kle seg utfordrende, for å «invitere», og for ikke å ha sagt nei. Alt for mange ganger blir påstand stående mot påstand, og politiet henlegger saken pga. «bevisets stilling».

Flertallet av norske menn er ikke overgripere eller bedriver seksuell trakassering. De aller fleste er solide og gode venner, medarbeidere og sjefer. Men vi er alle tjent med å reflektere over egen atferd - også hva vi stilltiende aksepterer i hverdagen. Kanskje bidrar vi til å opprettholde noen av patriarkatets strukturer uten å tenke over det. Kanskje ved en vits eller en kommentar som ikke var vondt ment.

#MeToo-kampanjen er nødvendig og viktig. Spesielt i dag, på kvinnedagen, er det verdt å reflektere litt ekstra over mangel på likestilling. Jeg vil utfordre oss alle til å ta et oppgjør med ukultur på arbeidsplassen, i hjemmet og i samfunnet generelt. Vi kan alle bidra til å skape et trygt samfunn for generasjonene som kommer etter oss. Det er vårt felles ansvar. Kanskje slik, og forhåpentligvis, blir fremtidige #MeToo-kampanjer overflødige.

Skriv ditt leserbrev her «

DELTA I DEBATTEN! Vi oppfordrer leserne til å bidra med sine meninger, både på nett og i papir

Artikkeltags