Med rakett i ræva over Rådhusplassen

Av
Artikkelen er over 1 år gammel
DEL

KommentarAmta beklager at det i papirutgaven ble feil i denne kommentaren av Peter Nagy. Her kommer den korrekte.

Klokkene i Oslo Rådhus klinger at klokka er 16.30, eller halv fem, som det het i gamle dager. Jeg har akkurat passert statuen av kong Olav, som er like blid, selv om måkene har sprøytemalt toppetasjen hans melkehvit med grå sjatteringer.

Jeg vet at neste avgang er 16.33. Mellom meg og båten ligger hele Rådhusplassen. Jeg har hele tre minutter på meg til å komme meg over plassen. Avstanden kan vel være 300 meter fra folkekongen til båten, da er tre minutter et hav av tid.

Usain Bolt hadde beinflydd distansen på 30 sekunder. Jeg må nok beregne det firedobbelte, selv om jeg legger inn litt småløping. Før gikk båten 16.32, og da var tiden snau når rådhusklokka klang.

Men tiden har en tendens til å fly av sted nå også. Først forsere Rådhusgata, danse mellom busser, som forsøker å kline deg ned i asfalten. Du må reise helt til Roma for å finne fotgjengeroverganger som er mer verdiløse enn denne.

Deretter passere streetfood-bodene, der blikket har en hang til å lime seg fast i menyene. Så krysse trikkeskinnene, nå som Nasjonalmuseet nesten er ferdig kan det igjen komme trikker både den ene og andre veien. Livsfarlig hvis du ikke er årvåken.

De siste 150 meterne er det bare meg og betongen. Enkelt nå i sommerhalvåret. Sist vinter var det vekselsvis en halv meter snø og speilblank is over plassen, manglet bare bob-bane, så kunne Rådhusplassen ha søkt vinter-OL i 2026.

Nå trenger jeg bare å gå slalåm den siste biten mellom tjukke beiter av amerikanske turister, og halvgamle, helgærne syklister, i hardtrening for Birken.

Jeg har sett flere nesoddinger beinfly forbi meg flere ganger det siste minuttet. Det er sambygdinger som ikke har det samme kontrollerte forholdet til minutter og sekunder som jeg har.

Eller kanskje de syns det er god mosjon å ta en spurt i ny og ne. Alltid like pussig å se folk hive seg inn på lemmen, rødsprengte av utmattelse etter bråspurten, og så er det fire minutter til båten går. Det er ikke akkurat noe å få hjerteinfarkt for heller.

Det er når jeg har 150 meter igjen til båten det skjer. Bommen beveger seg. Vipper en meter ned før den stopper dirrende. Nå er det min tur til å få hjertet i halsen. Har jeg bommet på tiden? Er den ikke lenger 16.31 og en halv, men nærmere 16.32 og to tredjedel?

Kan ikke styrmannen klokka? Er bommen på vei helt ned og løpet kjørt for min del? Eller er det bare styrmannen som har vippet bommen en meter ned nettopp for å fortelle meg at nå er det på tide å få en rakett i baken, slik at ikke de øvrige 200 passasjerene må vente på meg?

Det fins ingen oversikt over hva de ulike bevegelsene til bommen betyr. Hverken i Signalen eller Foreningsnytt. Den ene styrmannen kan bruke bommen til å fortelle at nå er jeg er for sent ute, at det bare er å endre kursen 20 grader styrbord og styre inn på Jahrmann og en halvliter.

Mens neste dag forteller bommevippen at jeg har to minutter på meg og bare trenger å øke takten bittelitt. Det er forvirrende og kan fort utløse harahjerte og det som verre er.

Til gjengjeld stiller båtmannskapet i verdensklasse når det kommer til å vente på oss, passasjerene. Observerer de en jomfru i nød og med tendenser til gangsperre ute på Rådhusplassen, venter de gjerne både til 16.33 og en halv, og 16.34, før de senker bommen, hever lemmen, og tøffer mot Nesodden.

Dermed får vi andre etternølere også glede av denne gentlemansånden. En flott gest, og i grov kontrast til for eksempel 12-trikken, som lar det gå sport i kjøre sin vei, rett foran nesa på nesoddingene.

De trikkekonduktørene hadde aldri fått jobb på Nesoddbåten.

Peter Nagy

Reporter i Vi Menn

Skriv ditt leserbrev her «

DELTA I DEBATTEN! Vi oppfordrer leserne til å bidra med sine meninger, både på nett og i papir

Artikkeltags