Medfølelse er den beste medisinen

Et mer varmhjertet samfunn  forebygger ensomhet og passivitet med alle lidelsene det medfører – og gjør samfunnet bedre for alle andre også.

Et mer varmhjertet samfunn forebygger ensomhet og passivitet med alle lidelsene det medfører – og gjør samfunnet bedre for alle andre også. Foto:

Av
DEL

InnsendtBygging av et nytt «helsehus» rundt et nytt Nesoddtun vil de neste årene gi oss en sjelden mulighet for å tenke nytt og bredere om Nesoddens folkehelsetilbud. Den vil jeg bruke for å koble frivillighet, fastleger og kommunen tettere sammen, etter inspirasjon fra den engelske byen Frome.

Frome ligner en del på Nesodden: 28 000 innbyggere som liker å ta skjea i egen hånd. Byen er blitt kjent internasjonalt for grasrotdemokratiet som den lokale lista «Independents for Frome» innførte etter at de vant valget for første gang i 2011. For fire år siden startet de prosjektet «Compassionate Frome» for å gjøre samfunnet mer varmhjertet. Tanken var å forebygge ensomhet og passivitet med alle lidelsene det medfører – og gjøre samfunnet bedre for alle andre også.

De knyttet «fastlegekontoret» (det finnes bare én stor allmennpraksis i byen), det nærmeste sykehuset og sosialtjenestene sammen med omsorgstilbud fra lokale foreninger og andre frivillige. Resultatet er at akuttinnleggelsene på sykehus er redusert med 17 % i en periode der innleggelsene ellers i regionen økte med 29 %. Det er bare den målbare effekten av et mer varmhjertet samfunn.

Hva var hemmeligheten? Jeg snakket med Julian Abel, som har jobbet tett med Frome og som jobber med å spre det til andre byer og land. Han sier det var fire viktige ting som måtte gjøres:
1) Kartlegge alle eksisterende fellesskapsressurser og deretter samle dem i en «tjenestekatalog» for både offentligheten og helsepersonell. Den består nå av nesten 400 forskjellige grupper og organisasjoner som tilbyr støtte, råd, fellesskap og kreative aktiviteter.
2) Opprette et nettverk av frivillige «fellesskapskoblere» (Community Connectors), som tilbyr støtte til de som trenger det og veileder dem til passende hjelp i «tjenestekatalogen». De mottar to timer skreddersydd opplæring i å identifisere, støtte og veilede de som trenger hjelp, uten å trampe på den enkeltes verdighet. Det er nå 650 slike frivillige.
3) Opprette grupper som fastlegene og «Community Connectors» registrerer at innbyggerne har meldt behov for. F.eks. hvis pårørende av folk med Parkinson ikke har noen støttegruppe å finne sammen i men ønsker noe slikt.
4) Opprette én-til-én-støtte gjennom Health Connectors ansatt ved allmennpraksisen (Abel anbefaler én per 10 000 innbyggere). En ensom 90-åring med diabetes som bor i fjerde etasje i en boligblokk og som ønsker å delta i en korgruppe som møter i første etasje, kan trenge hjelp til å komme seg dit. En vennlig frivillig, funnet gjennom tjenestekatalogen, kan hjelpe til med det, tilby sitt selskap og oppmuntre til økt mobilitet, mens gleden med å sosialisere med korgruppa vil gi pasienten bedre grunn til å ta hensyn til sin diabetes.

Inspirasjonen fra Frome sprer seg ikke bare i Storbritannia. Da jeg snakket med Abel, hadde han akkurat truffet et svensk TV-team. Men vårt helsevesen er jo ikke akkurat som det engelske – f.eks. har vi jo mange mindre fastlegekontor. Abel mente det ikke var noe problem. Det viktigste er å være opptatt av fellesskap – og det har vi mer av i Norden enn i England. Han ville gjerne hjelpe til å tilpasse modellen til Nesodden.

Dette er min hjertesak om jeg blir valgt inn i kommunestyret. I de neste årene vil bygging av et nytt «helsehus» rundt et nytt Nesoddtun gi oss en sjelden mulighet for å tenke nytt om Nesoddens folkehelsetilbud. Den vil jeg bruke for å koble frivillighet, fastleger og kommunen tettere sammen, etter inspirasjon fra Frome. Jeg vil gjerne ha legevakt på Nesodden som del av det, men enda viktigere for meg er et mer medfølende og varmere Nesodden.

Skriv ditt leserbrev her «

DELTA I DEBATTEN! Vi oppfordrer leserne til å bidra med sine meninger, både på nett og i papir

Artikkeltags