Mine kolleger er som en pårørende sa: Engler med hvite vinger

Av

Jeg var så heldig og fikk muligheten til å begynne å jobbe i pleia for fire år siden. Det var mye å lære, men utrolig interessant å være med disse fine folka. Jeg jobber på skjermet fordi jeg føler at det er der jeg er best. Da jeg begynte å jobbe der var jeg ikke klar over hva dement egentlig betydde siden det er så mye. Det gjør også jobben så interessant. Jeg var heldig som hadde en leder som sendte meg på kurs, og jeg har kolleger som har vært med på å gi meg den erfaring jeg har i dag. Så når jeg leser eller hører noen klager over bemanningen på sykehjem nå, så har jeg selv blitt mer klar over at det å jobbe med demente krever en god del av meg. Jeg må tåle å bli slått, sparket og spyttet på. Jeg må tåle at beboeren ikke vil ha noe med meg å gjøre en dag. Jeg må tenke annerledes og stå i det for å kunne gi beboerne en verdig hverdag. Jeg har sett hvordan mine kolleger også står i dette og hva de gjør for at ting skal gå så greit som mulig. Jeg lurer på om dere som ikke har noen bekjente/pårørende på en skjermet avdeling vet hvordan vår vakt er? Jeg leser i aviser at stakkars mor har ikke fått mat. Jeg selv har kommet på vakt og spurt de om hva de har spist. De kan svare «nei, mat har de ikke fått», men jeg vet jo at de har fått det. De husker ikke fordi sykdommen deres gjør det sånn. Jeg mener ikke at jeg eller mine kolleger er feilfrie, men jeg mener at vi alltid gjør vårt beste, og det gjør vondt i sjela vår når for eksempel et stell blir vanskelig. Jeg har sett at mine kolleger, som til tider er underbemannet, står på for å gjøre dagen til beboerne bra. Ja, de sitter på vaktrom og skriver, noen ganger prater de også, men man er nå en gang pålagt å dokumentere sånn at dere kan lese hva som blir gjort. Noen ganger må det diskuteres med andre kolleger. Så ikke døm, hvis dere kommer på besøk og dere ikke ser noen ansatte med en gang. Prøv heller å forstå at de da holder på med å hjelpe en beboer, eller dokumenterer, går med søppel eller fyller på rom. Eller at de rett og slett bare henter seg inn for å gå i et stell som kan være litt vanskelig. Når dere sover om natten, så er det greit å tenke at deres pårørende kanskje ikke gjør det. De bryr seg lite om det er natt eller dag. Kanskje ikke så rart når de bare går der inne hele tiden, men nattevakten gjør en fantastisk jobb. For det er et stort ansvar de har, da bemanningen ikke er på topp. Jeg har jo jobbet med mye forskjellig og har tatt pauser på fem minutter. Jeg tenker at det blir feil at jeg ikke skal få ta en kort pustepause, og det selv om jeg jobber med deres foreldre. For det kan bli ganske intenst. Jeg er absolutt helt sikker på at alle mine kolleger gjør sitt for at alle skal ha det best mulig. Jeg vil bare si at disse fire årene har åpnet mine øyne og sett at mine kolleger er som en pårørende sa: Engler med hvite vinger. Jeg ville bare skrive dette for å si at det er mye latter og glede, tårer og sinne på slike avdelinger, men det må det jo være. Tenk det er jo flotte mennesker som dessverre har blitt syke som vi har med å gjøre.