Vi kan innledningsvis være enige om et par ting når det gjelder den betente saken om Arifur Rahmans to tegninger som i en slags religiøs affekt ble fjernet fra veggene i Vimpelfabrikken forleden, og deretter fraktet vekk:

Drøbak er en liten by, der mange kjenner mange, og alle kjenner noen, og der vi etter fattig evne skal forsøke å ta vare på hverandre – til beste for alle. Enten vi nå er født her, eller er nylig ankommet. Og en persons feiltrinn skal heller ikke bidra til å dømme flyktninger generelt, eller en folkegruppe/nasjonalitet spesielt.

Når det er sagt, er det viktig å understreke at denne triste saken egentlig bare har ett offer – nemlig vår vennlige og velintegrerte fribytegner Arifur Rahman. Hverken gjerningsmannen, en syrer, våre kommunalt ansatte innenfor flyktningesektoren eller publikum for øvrig har grunn til å syte, eller å føle seg «krenket» i denne saken.

Arifur har selv vært fengslet, forfulgt og torturert for sine tegninger, og han vet utmerket godt hva frykt er. Nå føler han ny frykt etter meningsforfølgelsen han ble utsatt for på Vimpelfabrikken.

– Jeg opplever det religiøst motiverte tyveriet av mine utstillingstegninger som et hardt slag mot hjertet, sier han. – Hva blir det neste? Er det jeg som blir målet da? Kan jeg fortsette å være trygg her i Drøbak når kommunens ansatte lar tyveriet skje uten å gripe inn? Og hvorfor måtte det gå to hele dager før jeg i det hele tatt fikk en telefon etter det som skjedde? Og det først etter at jeg hadde alarmert mine venner her i byen?

Gjerningsmannen, en relativt nylig ankommet syrer, har ifølge kommunens ansatte i flyktningeseksjonen levert tegningene tilbake, og også bedt arrangørene om unnskyldning. Det er bra.  Men det er ikke kommunen som skal ha unnskyldningen, det er Arifur! Det er han som er den forulempede i denne saken, det er han som trenger å høre at gjerningsmannen beklager. Først da kan Arif kanskje finne ro.

Det er ikke måte på hvor stolte vi er av «fribyen» Drøbak og Avistegnerhuset, der demokrati, menneskerettigheter og ytringsfrihet har vært i fokus hver gang terroren har rammet kunsten – og kunstnerne. Nå opplever vi det sørgelige – og det truende – at kommunens flyktningeansatte har forsøkt å kneble de som vil komme til bunns i denne saken, og debattere den.

- Drøbak er en liten by, og vi vil ikke at noen skal rammes og henges ut. Du må ikke skrive om dette. Hvem har fortalt deg dette? Hvordan er dette kommet ut? har noen av kommunens ansatte sagt til et par av oss. En av kommunens ledere har sågar uttalt at «slike saker ikke hører hjemme på facebook».

- Javel? Så et anslag mot ytringsfriheten og demokratiet på en vegg i fribyen Drøbak skal altså feies under teppet, og ikke snakkes om, av frykt for hat- og rasismekonsekvenser? Og hvis man ikke skal kunne debattere prinsipielt viktige saker på ulike medieplattformer, hvor skal man da debattere det?

Kanskje noen burde lære noe av dette? Et problem løses ikke ved å hysje det ned, eller ved å snu seg vekk. Det kan kun løses ved å snakke om det.

Avistegnere over hele Norge og ytringsfrihetsorganisasjoner har oppfordret Arif til å anmelde forholdet. Ikke først og fremst for å få gjerningsmannen straffet, men for at politiet skal være informert, og oppdatert på eventuelle framtidige trusler i visse miljøer. Torsdag var Arif hos politiet, i følge med venner.

Alle i Drøbak kan enes om at denne saken må få en lykkelig og god slutt:

Det betyr i korthet at Arif bør få en unnskyldning direkte fra gjerningsmannen. Det burde ikke være noe problem, dersom han er så lei seg som kommunen sier. Det betyr videre at kommunens flyktningkonsulenter må gjøre det klinkende klart allerede fra første dag at Norge er et land med demokrati og ytringsfrihet, og at nye landsmenn - enten de kommer fra Syria, Spania eller Samoa  -  må forholde seg lojalt til det, uten å begå selvtekt. Og at de må møte utfordringer med debatt og spørsmål, og ikke med ulovligheter.

Men det betyr også at alle vi andre i vår lille  by må kunne tilgi – og så glemme det som skjedde. Skjønt ikke glemme våre demokratiske rettigheter, for de kommer ikke av seg selv, vi må kjempe for dem hver dag.

Jon Magnus

Helge Gert Simonsen

Jan Kåre Øyen

Stefan Docksjø

Les også

- Presset om å dysse ned saken er ytterligere krenkende