SUNNAAS (Drammens Tidende): Rundt spisebordet i huset på Kniveåsen satt ei kone, ei datter og en sønn. Det var 29. mars og avisene var fulle av forbanna folk som ikke fikk lov til å dra på hytta i påsken.

Akkurat da lå koronasyke Lars Wessel Fevang (46) koblet til en respirator på Rikshospitalet.

«Vi må forberede oss på at han kanskje ikke overlever.»

Det ble helt stille rundt bordet i Drammen.

– Det er det verste jeg har gjort i mitt liv, å ta den samtalen. Men jeg måtte jo bare si det, for det så mørkt ut. Jeg kunne ikke la det komme som en overraskelse at han kanskje ikke kom hjem igjen, forteller Mariann Wessel Fevang (47).

Øynene fylles av tårer når hun tenker tilbake.

Sår i halsen og litt varm

Åtte dager tidligere var alt som normalt for familien på fire. Det var full fart på jobben for Lars, som driver det profilerte eiendomsselskapet Fevang sammen med brødrene. Han koste seg med turer på skauen med bikkja. Aldri har han vært alvorlig syk, ikke var han i noen risikogruppe. Familien var nøye med håndvask og hadde handlet inn ekstra mat for å holde seg hjemme.

Mandag 16. mars, fire dager etter at Erna Solberg stengte ned landet, kjente plutselig Lars at han ikke var helt i form.

– Jeg var bare litt sår i halsen og litt varm, så jeg gikk og la meg nedpå, forteller han.

46-åringen trodde han bare var forkjøla, men ble dårligere og dårligere. Etter ei uke kjørte kona ham til legevakta. Derfra fikk de med seg en resept på antibiotika og ifølge ekteparet en antakelse om at det var lungebetennelse. Lars kvalifiserte ikke til å bli koronatestet den gangen.

Men dagen etter ble Mariann for alvor bekymret.

– Han sto og gapte etter luft bare etter å ha gått på do, forteller hun.

Ny tur til legevakta endte med ambulanse til akuttmottaket, oksygenmaske og positiv koronatest.

Jeg var egentlig ikke så redd. Jeg skjønte nok ikke sjøl hvor dårlig jeg var da.

Legene trodde han ikke kom tilbake

Klokka seks neste morgen ble Mariann vekket av telefonen. Sykehuslegen fortalte at Lars var så dårlig at han måtte legges på respirator.

Så ringte ektemannen også hjem for å fortelle det samme. Og for å gi kona passordet til BankID-en.

– Jeg tenkte hun måtte ha tilgang til alt hvis det skjedde noe. Da hadde jeg skjønt at det var alvor, forteller han.

Jeg ringer deg og hører på stemmen din at du både er redd og dårlig. Jeg er helt på randen av sammenbrudd.

Mariann, dagbok 25. mars

Det var siste gangen hun hørte stemmen hans på 16 lange dager. Lars lå i narkose tilkoblet respirator og hjemme var kona og barna i karantene. To ganger om dagen ringte Mariann til sykehuset. For hver dag ble oppdateringene tristere. Lars ble sykere og sykere. Legene hadde ingen andre svar enn at de måtte vente og se.

Til slutt ble han så dårlig at han trengte tilgang til en hjerte- og lungeredningsmaskin som ikke finnes på Drammen sykehus. Den ble det heldigvis ikke bruk for, men akkurat da fryktet legene det aller verste.

– De ringte og sa de måtte flytte han til Rikshospitalet mens han ennå var sterk nok til å klare turen, forteller Mariann.

De få tingene Lars hadde på sykehuset skulle ikke være med til Oslo. Hjem på døra fikk Mariann levert mobiltelefonen hans med gifteringen teipet fast på baksiden.

Gifteringen din har jeg nå plassert på fingeren min, og der får den bli til du blir frisk igjen og kommer hjem til oss.

Mariann, dagbok 28. mars

Og det var da tobarnsmoren måtte fortelle datteren på 17 og sønnen på 15 at de i verste fall hadde sett pappaen i live for siste gang.

– Etterpå har lungelegen fortalt at da de sendte meg til Riksen, trodde de at jeg aldri ville komme tilbake, forteller Lars.

Skrev dagbok til ektemannen

Dagene hjemme på Kniveåsen gikk med til å ringe til sykehuset etter legevisitten, for så å ringe rundt til familien og oppdatere.

– Jeg satt stort sett på kanten av en spisestuestol, forteller Mariann.

Samtidig begynte hun å skrive dagbok på mobilen. En dagbok hun inderlig håpet Lars skulle komme hjem og få lese en dag. Det ble terapi å sette ord på alle følelsene. Først for tre uker siden delte hun det 28 sider lange dokumentet med ektemannen.

Jeg elsker deg mer enn du aner, men er så elendig på å fortelle deg det, og det er jeg så lei meg for nå.

Mariann, dagbok 29. mars

– Da grein jeg faktisk, det skjer ikke så ofte. Det var sterkt å lese hvordan de har hatt det hjemme, forteller Lars.

Selv har ikke Mariann orket å lese alt sammen ennå. Hun var så livredd for å miste mannen som har vært kjæresten hennes siden 1997 og ektemann gjennom 22 år. Han som hun kjente i en årrekke gjennom Filadelfia-menigheten, før de plutselig innså at de var de rette for hverandre.

Håpet vårt er tynnslitt nå. Er så redd for å miste deg! Du bare MÅ komme tilbake til oss ....

Mariann, dagbok 31. mars

Lammet i hele kroppen

I fire dager prøvde legene å vekke Lars fra narkosen uten å lykkes. Da han var i ferd med å våkne, holdt de telefonen inntil øret hans, så Mariann kunne snakke med ham. Hun fortalte at hun og ungene klarte seg bra hjemme og at han ikke måtte gi opp.

– Sykepleieren fortalte at han ble roligere av å høre stemmen min. De så det på pulsen.

Så. Endelig. På langfredag, 10. april, kom telefonen hele familien hadde drømt om i 16 dager. Lars var våken. Mariann kjørte bil da det ringte.

– Da var det bare å svinge innom nærmeste parkeringsplass for å grine. Det er den beste telefonen jeg har fått noensinne!

Selv var Lars helt omtåket, med hodet fullt av ville hallusinasjoner. Nerver og muskler var det derimot ikke like mye liv i.

– Da jeg våknet var jeg lammet i hele kroppen. Jeg klarte ikke løfte hånda til ansiktet og måtte begynne å trene på å bevege fingrene, forteller han.

46-åringen kunne verken spise, sitte eller gå. Alt måtte læres på nytt.

Dette er den første selfien Lars sendte kona.

Han klarte ikke holde telefonen høyere opp.

Jeg øvde en hel dag for å klare å ta fingeren på nesa. Da var det godt å få det til!

Kona var den første som fortalte hvor nære han hadde vært å dø.

Sint på folk som driter i smittevern

Det var den eksplosive smitteøkningen i Drammen den siste tiden som gjorde at ekteparet nå velger å dele sin historie.

– Jeg blir så oppgitt, lei meg og sint når jeg ser folk driter i smittevernregler, utbryter Mariann.

– Det er helt tragisk! Hva er det folk tenker på? De kjenner sikkert ingen som har blitt syke. Jeg håper folk leser dette og skjønner hvor farlig korona kan være! legger Lars til.

Torsdag kom Drammen kommune med nye anbefalinger for smittevern. Ordfører Monica Myrvold Berg varslet fredag at man må vurdere enda strengere og mer inngripende tiltak dersom smitteøkningen fortsetter.

– Folk er blitt så slappe. Nå må alle bidra så ikke flere opplever det samme som oss, oppfordrer Mariann.

Samtidig ønsker ekteparet å rette en stor takk til alle som gjør en fantastisk jobb i helsevesenet. Og til alle i familien, vennegjengen og gode naboer som har stilt opp, ringt, sendt mat på døra og brydd seg.

– Beina virka ikke

Etter fire uker og åtte koronatester fikk Lars to negative tester. Da kunne kona endelig besøke ham for første gang. Han var tilbake på Drammen sykehus, men var så svak at det ikke ble mye prat. 17 kilo hadde han gått ned, huden hang og slang rundt bein og armer.

Det var helt fantastisk å kunne gi deg en klem igjen!

Mariann, dagbok 20. april

Fra mai ventet sju uker med opptrening på Sunnaas.

Hodet visste hvordan jeg skulle gå, men beina virka ikke. Musklene var borte.

Lars var den første koronapasienten i landet som kom på rehabilitering på Sunnaas. Dagsrevyen ville ha intervju, men fikk nei.

– Jeg var som ei vridd fille, orka ingen ting.

Ifølge ekteparet har legene fortalt at Lars er den koronapasienten som har vært desidert sykest og overlevd i Drammen. På Rikshospitalet fikk han høre at han den gangen var blant de yngste i landet som har blitt så alvorlig syk.

– Hadde jeg blitt hakket dårligere, hadde jeg dødd.

De dramatiske realitetene får ekteparet til å veksle tårevåte blikk.

Rullestol, krykker og oksygenmaskin om natta ble den nye hverdagen da han endelig fikk flytte hjem. I juli kunne Lars feire 47-årsdagen sin. Hele tiden har han vært opptatt av å holde humøret oppe, bruke galgenhumor og se framover.

Ingen var i risikogruppen. Alle ble syke. Simen (44) fra Moss orket ikke engang å se Netflix

Store øyeblikk

Først i sommer klarte han å reise seg opp for egen maskin.

– Det var en seier da jeg klarte å sitte selv, uten å bli holdt!

Et annet stort øyeblikk var da han klarte å gå i trapp for første gang.

De tyngste dagene kom da han innså at han ikke kom til å bli frisk med det første.

Nervesystemet har kollapset og nervesmertene beskriver forretningsmannen som grusomme.

– Det er som å stikke en kniv med strøm inn i beinet og vri rundt.

Fortsatt har han lammelse i høyrebeinet og er avhengig av krykker. Han har helt stive hofter og klarer ikke rette opp ryggen. Skal han gå mer enn hundre meter, må han ty til rullestolen. De rundt 80 meterne fra kontoret og bort til Condelica gjør at han blir utslitt.

Nå er det trening med fysioterapeut på Trimmen to ganger i uka og en rekke medisinske kontroller.

Det første delmålet er klart.

Å kunne gå uten krykker.

– Bare gjør det

– Jeg har innsett at det ikke er sikkert at jeg noen gang blir helt frisk igjen, forteller Lars.

– Jeg har trua, bare at det kommer til å ta lang tid, skyter kona inn.

De dramatiske månedene har gjort noe med hele familien. Gode og onde dager har fått en helt ny dimensjon. Lars får ikke skrytt nok av kona som har vært sykepleier døgnet rundt.

Det høres fort ut som en klisjé, men de har innsett at livet er skjørt. Du veit ikke hva som skjer i morgen.

– Er det noe vi har lyst og mulighet til, bare gjør vi det. Plutselig kan det være for seint.