Jan Balstad trekker fram et kunstig skille mellom den norske modellen og en tettere kobling mellom EU i sitt innlegg mandag 21. mars. Det var Arbeiderpartiet, som under statsminister Gro Harlem Brundtland, forhandlet med EU om norsk EU-medlemskap og som inngikk EØS-avtalen som sikrer vår tilgang til EUs indre marked. Gjennom EØS-avtalen har Norge i snart 30 år vært underlagt EUs ulike regelverk samtidig som den norske velferdsstaten har blomstret. Norge har hatt bruk for arbeidskraften som har kommet gjennom Schengensamarbeidet samtidig som vi ikke skal legge skjul på at fri flyt av arbeidskraft har hatt enkelte uheldige utslag som eksempler på sosial dumping innenfor den uorganiserte delen av norsk byggebransje. EU-lovgivningen er imidlertid ikke til hinder for at vi finner nasjonale løsninger på disse problemstillingene. Med fullt medlemskap i EU, ville Norge ikke bare være underlagt EUs regelverk, men også kunne være med å påvirke de europeiske arbeidsbetingelsene.

Vi skal selvfølgelig verne om den norske modellen som har tjent Norge godt i over 70 år og som sikrer velferdsstaten og utviklingen i det norske arbeidslivet. Dette fellesprosjektet er imidlertid like avhengig av alle de tre grunnpilarene; økonomisk styring, organisert arbeidsliv og utviklingen i det offentlige velferdssystemet. Med sviktende inntekter vil den økonomiske pilaren begynne å vakle. I dag står EU for 80 % av norske eksportinntekter. Samtidig vet vi at den norske oljegullalderen går mot slutten. I praksis betyr dette at vi må skape 25 000 nye norske arbeidsplasser hvert år for å erstatte inntektene oljevirksomheten bidrar med i dag. Vi er helt avhengig av EØS-avtalen og vil i framtiden trolig bli enda mer avhengig av handel med EU-området for å opprettholde verdiskapingen som den norske modellen hviler på.

Et annet viktig moment er sikkerhetspolitikken. Om den økonomiske politikken er en av grunnpilarene for den norske modellen, er fred selve grunnmuren. Uten fred raser hele samfunnet som vi så smertelig har blitt vitne til i Ukraina i disse dager. NATO-medlemskapet sikrer vår forsvarsevne nå, men hva skjer hvis Republikanerne kommer til makten igjen i USA? Hvor trygge er vi på at USA stiller seg bak NATOs 5. artikkel også i framtiden? Uten USA i ryggen, vil det eneste fornuftige for Norge være å vende seg mot Europas forsvarssamarbeid. Den norske modellen kan ikke eksistere på siden av den økonomiske- og sikkerhetspolitiske virkeligheten som Norge er en del av.