Uten deadline: I sitt første år som pensjonist har tidligere utenrikskorrespondent Jon Magnus reist tilbake til steder og mennesker han har møtt på utallige utenlandsturer i sine 42 år for Verdens Gang. Boka «Sommerfuglene i Armero»  lanserer neste uke.
Mariann L. Dahle

Bok om langt liv som VG-reporter ryster og fenger

Av
Publisert
DEL

ETTER 42 ÅR som utenriksreporter for VG, er det ikke møtene med Fidel Castro, Sophia Loren, dronning Elisabeth eller turene med Tigris og til Mount Everest som troner høyest eller stikker dypest. Det gjør møtet med tretten år gamle Rosa, sugd fast i synkeleire. Og Ana, som Jon Magnus bare så armen på under et lass betong.

MEXICO CITY, 1985. VG-reporter Jon Magnus løper i knuste gater da han hører en svak stemme fra en sidegate. Fra en sammenrast bygning ser han armen som stikker ut. Hånden klemmer svakt da han griper den. Han spør hva hun heter. Ana. Forsøker å trøste, rope på hjelp. Ser hånden hennes få samme farge som de rødmalte neglene. Kjenner den visne.

Og Rosa, som samme år ble sugd fast i gjørmehavet da jordskredet begravde 25.000 innbyggere i byen Armero i de kolombianske fjellene. Rosa, som ville bli arkitekt og som bad dem som sto omkring om å passe på mammaen hennes. Jon Magnus hadde kastet seg på flyet og karret seg fram til byen som var i ferd med å drukne etter vulkanutbruddet. I et par døgn levde Rosa med gjørme til haken, ba og trøstet de som flokket seg omkring henne. Som kjente motet synke, for leiren steg.

Hvordan gikk det senere med de gjenlevende, og med byen?

EN OG ANNEN mark har boret seg vei inn i de røde og gule høsteplene på trappen. Ved siden av står en fiskestang uten sluk. 1, 94 meter Magnus gjør inngangsdøren til skipperhuset i Drøbak liten. En ruvende skikkelse, som hele sitt lange yrkesliv har søkt å hente fram de små og sårbare i det store bildet. Fordi en femåring med nesen i sanden sier mer enn statistikk og tall.

Det er åtte år siden Jon, med etternavn Magnus, giftet seg med Cesilie Tanderø og flyttet til Drøbak. Nå forsikrer den tidligere utenriksreporteren at det er hjemme han trives aller best.

I Armero: Jordskredet og de mange døde gjorde skjellsettende inntrykk på en ung Erik Poppe (til v.), fotograf, og på journalist Jon Magnus.

I Armero: Jordskredet og de mange døde gjorde skjellsettende inntrykk på en ung Erik Poppe (til v.), fotograf, og på journalist Jon Magnus.

Årelange korrespondentjobber for VG, i London, Berlin og New York, er historie. Hoteller har han definitivt fått nok av, etter å ha sjekket inn og ut rundt 3000 ganger i til sammen 146 land. Blant dem Nord-Korea, der han under sitt første og hittil eneste besøk tett og konstant ble fulgt av tre «vennlige vakter». Bortover en lang hotellkorridor oppdager han at bare annenhver dør har romnummer, og da to vakre damer banker på hotelldøren ved midnatt første kvelden, avviser han dem vennlig. Han får øynene opp for speilene ved sengeenden og på badet. Og ganske riktig, etter å ha lirket dem løs med sin medbrakte skrutrekker, åpenbares kameraøyne. Jon Magnus spanderer et lite vink.

DET ER MED andre ord ikke bare kriger, jordskjelv og tragedier som trekkes fram når journalisten i ser seg tilbake. Pussigheter, komikk og absurditeter har sin plass. Som det anonyme telefontipset om at Victoria, med etternavn Hamsun, skulle befinne seg på et sinnssykehus i Frankrike. Jon Magnus ikke bare fant henne. Han sørget for å få henne til Norge.

Men i «Sommerfuglene i Armero», boka Jon Magnus lanserer i neste uke, nøyer han seg ikke med å se seg tilbake. Han setter seg på flyet. Tar båt, taxi, buss og bil. Da Jon Magnus 1. januar 2015 gikk av med AFP, slo han hull på sparegrisen og i boka reiser eks-reporteren tilbake til tjue steder som har gjort inntrykk på ham. Han oppsøker plasser, mennesker, gjenlevende eller etterkommere, som han i årevis har båret med seg og grublet over.

Mange opplevelser: Jon Magnus med Thor Heyerdahl ombord i Tigris.

Mange opplevelser: Jon Magnus med Thor Heyerdahl ombord i Tigris.

For hvordan det gikk med Carmencita, som Evert Taube fridde til og skapte poesi av, og som Jon Magnus møtte på pampasen i Argentina i 1974. Eller med den fryktløse kvinnelige fotografen han fulgte i Mexico, der han selv, bokstavelig talt, fikk smake pistolmunning. Eller hva skjedde med diktator-fruen Imelda, som på piano akkompagnerte den norske journalisten mens han nynnet Grieg i Ferdinand Marcos stue?

JON MAGNUS EIER et hus på Ljan, der har han en kasse med gamle notisblokker. Det var i den han stakk hodet før han klistret verdenskartet på veggen og slang snøret bakover i hukommelsen. I VG-kjelleren ble det dykket i klipparkivet og børstet støv. Knappenålene på kartet ble mange, før Magnus til slutt kjente hvilke som stakk dypest i hjerterota.

Så, i fjor, bar det på nytt over Atlanteren. Etter hvert modnet tanken om at dette ikke bare var hans egen reise, det kunne bli en bok.

– Journalister ser hele tiden framover, til neste ulykke, voldtekt, politiske blemme. Aldri bakover, sier Jon Magnus og legger fra seg brillene. Men så ble han pensjonist.

Han bedyrer å alltid ha sovet godt, det være seg i stinkende telt eller tynne hengekøyer. Likevel, i boken forteller han at «40 år på reise gjennom lidelse, nød og død, det gjør noe med deg: Å tråkke på en død baby, halvveis dekket av gjørme. Å se tusenvis av oppsvulmete, misfargete mennesker ligge side og side i åpnet likposer i tsunamiland. Å se kvinner og barn knust til det ugjenkjennelige i sammenraste hus i Haiti, Mexico eller Armenia. Å kjenne lukten, oppleve den svarte sorgen hos dem som overlevde.»

- Dette er min måte å vaske sjelen på, sier Jon Magnus og kjenner vekten av prøveeksemplaret han holder i hånden. Ikke alt har egnet seg på trykk tidligere, og noen historier har trengt tid på å modnes. På sine tilbakereiser har han møtt flere av dem han med egne øyne så miste noen. Og sett at selv om tiden ikke leger alle sår, lever folk videre med sine tap.

Celebert møte: Sophia Loren gav ingen intervjuer, men Jon Magnus slapp til under filmfestivalen i Berlin i 1994.

Celebert møte: Sophia Loren gav ingen intervjuer, men Jon Magnus slapp til under filmfestivalen i Berlin i 1994.

Det gjør han selv også. I 1999 rørte Jon Magnus en ny leserskare med boka Veien til Karlsvogna, skrevet i forbindelse med at hans første kone døde av kreft. Boken solgte 150 000 eksemplarer. Senere fulgte Etter Karlsvogna, bygget på tusenvis av brev han mottok i etterkant.

11.000 ARTIKLER har mannen, som trodde han skulle bli lege, hatt på trykk i Norge største tabloidavis. Men to års medisinstudier i Nord-Spania var slett ikke bortkastet. I tillegg til varige vennskap, sist pleiet på Hvasser forrige helg, fikk han det spanske språket inn i blodet. En nøkkel som viste seg gull verdt da studenten valgte Akersgata framfor videre anatomistudier.

– Spansk på den tiden var en gratisbillett til utenlandsreiser, og i VG har jeg vært uhyre privilegert. På 70- og 80-tallet satt pengene løst, det var journalistikken som styrte innholdet, ikke ansiktsløse økonomer med svarte og røde tall foran nesetippen.

Han rister på hodet og skjenker seg mer kaffe.

Jon Magnus var en av de første norske journalistene på thailandsk jord etter tsunamien, den aller første som fikk innvilget individuelt pressebesøk i nesten hermetisk lukkete Nord-Korea, eneste nordmann som fikk intervjue den filippinske diktatoren Ferdinand Marcos i eksil på Hawaii, og sånn kan vi fortsette. Når den unge, beskjeggete Jon Magnus ropte jeg drar!, fantes knapt nei i redaktørens munn. Han fløy høyt og lavt, var en hårsbredd fra flystyrt flere ganger. I løpet av ni år var han også femti ganger på Balkan.

At det tross alt har gått bra, og at han med jevne mellomrom har vært på riktig sted til riktig tid, rent nyhetsmessig, hevder han handler om to ting; Flaks, og evne til å hive seg rundt.

– Men du må også ha kjærlighet til medmennesker. Være genuint nysgjerrig på andres liv, by dem en flaske vann eller en røyk. Folk er som oftest rause og kloke. Og det verste du kan gjøre er å opptre som kultursnobb.

At han bestandig har kunnet vende hjem til kone og tre døtre i et trygt land, har vist ham i klartekst at verden er urettferdig. Likevel, retrettmulighet fra katastrofer og fattigdom har ikke gitt ham dårlig samvittighet.

– Du skriver at møtene med glade, men også de tristeste, grusomste skjebner, har gjort noe med deg – men du sier ikke på hvilken måte?

– Jeg det vel ikke heller. Men jeg tenker i hvert fall over at vi er så jævlig privilegerte i dette landet. Vi har ingen grunn til å klage på noe, egentlig. Vi klager på at folk sniker i køen. Det gjør de i absolutt alle land. Men å se folk bli henrettet, kanskje på grunn av en skjev start i livet, eller en kvinne som kaster seg ut i kvelende gjørme fordi barna hennes allerede ligger der, har gjort noe med meg. Man gjør seg mange tanker.

Et cruiseskip glir sakte forbi stuevinduet.

En viss grad av kynisme hevder han likevel å ha pådratt seg. Ute i felten kan du ikke redde alle, om jobben skal skjøttes. Eller uansett. Til Raoul i Amazonas kjøpte han likevel en ku. Det var det eneste den fattige bonden ønsket seg. Og uansett hvor han har vært i verden, noterte den hvite cowboyen seg nøyaktig navn og adresse på dem han intervjuet og tok bilder av. Artiklene på trykk ble tilsendt.

– Jeg stjal av tiden deres. Det var det minste jeg kunne gjøre. Virkelig.

PÅ BORDET I skipperhuset ligger en solid bunke bilder; Jon Magnus med pennen klar foran store statsmenn, side om side med Thor Heyerdahl, på vei mot Mount Everest, padlende i Amazonas-jungelen. Bildene er svart-hvite vitner om kapitler i utenriksjournalistens liv. Men bokas omslagsbilde viser en nydelig, mørk tenåringsjente med store øyne som ser rett i linsen. Hånden har grepet en grein. Bak henne er det tegnet en strøm av blafrende sommerfugler.

Ny bok: Sommerfuglene i Armero utgis på Ascehoug forlag.

Ny bok: Sommerfuglene i Armero utgis på Ascehoug forlag.

– Det er Rosa, bekrefter Jon Magnus. Brunt gjørmevann rekker til haken i siste kapittel av Rosas liv. Ansikt til ansikt med slike skjebner, blir en nesten to meter høy mann plutselig bitte liten. Men han skrev henne videre, slik at vi vet.

Sammen med fotografkollega Erik Poppe reiste Jon Magnus tilbake til Armero. Der Rosa og byen for tredve år siden ble begravd, fant de frodig skog og grønne sletter. Og over slettene; titusener vakre sommerfugler.

Artikkeltags