FIRE ÅR HAR gått siden Even Rognlien startet på den fysiske forvandlingen fra kvinne til mann. Så lenge han kan huske, har han følt seg som mann.
Henrik Sveen (27) er på besøk hos mamma. At mamma har dyp stemme, tredagersskjegg og heter Even, ser sønnen ut til å leve godt med. For Henrik er Even hans mamma, uansett.
– Jeg er i hvert fall ikke Henriks pappa, det er det en annen som er. At Henrik for alltid vil se meg som mamma og kalle meg det, må jeg selvsagt akseptere. Det handler ikke om kjønn, mamma er en identitet, sier Even.
Han åpner døren inn til den lyse rekkehusleiligheten på Bjørnemyr. Ut spretter to italienske mynder. Vi husker Wilma fra en reportasje i Amta for tre år siden. Even, den gang Heidi, fikk tildelt en trygdeleilighet som ikke tillot kjæledyr. I tre kalde marsuker bodde den dyrekjære katte- og hundeeieren i telt, før han fikk tak over hodet til både seg og dyra.
– Jeg er i hvert fall ikke Henriks pappa, det er det en annen som er.
Even Rognlien
- MAMMA HAR ALLTID vært litt annerledes, det har aldri vært mye feminint ved henne. Jeg har til og med fått spørsmål om hun er broren min, ler Henrik og løfter opp hunden Mizo. Som voksen er han blid og åpen, for noen år siden var det ikke like enkelt:
– Nei, det var ikke bestandig så morsomt da jeg var tenåring, før var jo slike ting veldig tabu. Men jeg har vokst opp med en mor som var lesbisk, for meg har det vært normalt. Det er godt at samfunnet har blitt mer romslig, at folk kan være den de føler de er, uten å bli uglesett eller diskriminert, mener Henrik Sveen.
VI SKAL INNRØMME at vi lurte litt før vi traff Even første gang: For hvordan kan det ha seg at et menneske som – i hvert fall fysisk – har vært jente og kvinne i rundt femti år, velger å gå gjennom den mildt sagt dramatiske forvandlingen til mann? Vi så for oss en litt udefinerbar person. Risikoen for å snuble i pronomener, var faretruende.
Så står man der, ansikt til ansikt, og kjenner fordommer knekke som visne strå. Fra vi trykker Even Rognlien i hånden, må vi minne oss selv på temaet for intervjuet. Her er ingen litt kvinne, litt mann. Vi møter en mann, en ganske kul type. Det er hverken tatoveringene, snusleppa, lærsmykkene eller den korte sveisen som overbeviser. Det er energien, måten han står på, går på. Snakker. Ser.
For å tørre, måtte jeg dukke ned i en bølge av skam.
Even Rognlien
At denne mannen – enn så lenge – har kvinnelige kjennetegn fra livet og ned, kjennes overraskende nok ganske irrelevant. Livet opp er det som trumfer.
EVEN ROGNLIEN (JA, han har en navnebror som jobber i radio. Fornavnet ble valgt fordi det betyr lykkelig kriger) sier han alltid har visst han var født i feil kropp.
Under oppveksten i Bærum forelsket Heidi seg i jenter. Etter hvert ble noen av dem kjærester. 24 år gammel fødte hun like fullt Henrik, sitt eneste barn.
– Selv om jeg visste at jeg var mann, turde jeg ikke gjøre noe med det. For å tørre, måtte jeg dukke ned i en bølge av skam, sier Even. Tredve år gammel begynte han i terapi, men det skulle gå nesten tjue år, de siste tre på Folloklinikken, før han greide uttrykke sitt største ønske:
– Å bli det som er meg.
Wilma kikker opp på matfar. Kaffekopp mot glassbord klirrer.
DEN PSYKIATRISKE DIAGNOSEN er transseksuell. Søknad om utredning til kjønnsskifte ble sendt G.I.D.-klinikken (Gender Identity disorder) på Rikshospitalet. Men Even, den gang Heidi, hadde mer å stri med.
– Jeg var en skakkjørt person fra jeg var bitte liten, forteller Even åpent.
Heidi vokste opp med en far som var alkoholiker. Da hun var ti år, tok faren livet sitt. Som voksen ble også Heidi avhengig av alkohol.
– Jeg levde i et angstfylt helvete helt fram til jeg fikk diagnosen. Det var tøffe år, sier Even og vipper en pris under overleppa. Wilma har lagt hodet ned igjen.
EVEN VAR TØRRLAGT da søknad om utredning gikk i posten til Rikshospitalet. Likevel fikk han beskjed om at det måtte gå nok et år før de ville vurdere ham.
– Vondt den gang, men i ettertid ser jeg at det var det beste. Rikshospitalet er eneste sted som utfører kjønnsskifteoperasjoner i Norge. Svært få slipper gjennom nåløyet. På Riks'en er de dønn seriøse. Det gir stor trygghet å være i deres hender, sier Even.
Etter 7–8 måneders utredning fikk han diagnosen transseksualisme, som vil si at det biologiske kjønnet ikke samsvarer med opplevelse av kjønnsidentitet. En transseksuell må ikke forveksles med transvestitt, som er en person som liker å kle seg ut og agere som et annet kjønn.
Etter mange dyptloddende samtaler med psykolog, ble Heidi godkjent for hormonbehandling. At spesialistene på Riks'en «trodde på ham», var en sterk opplevelse, og for to år siden fikk han sin første hormonsprøyte.
– Hver tiende uke får jeg testosteron. Det vil jeg få nesten resten av livet, nikker Even.
Først ble stemmen dypere, så økte hårveksten som på hele kroppen. For et år siden ble brystene fjernet.
– Fantastisk å endelig ta puppa, sier Even med et bredt smil. Blygsel har han ikke bruk for, skam er han ferdig med.
– Jeg har egentlig aldri fått negative kommentarer for valget mitt. Jeg opplever at folk forstår, og det er ingen selvfølge, sier Even Rognlien og nevner TV2-serien Født i feil kropp, som ble sendt i 2014, som en viktig døråpner.
Fantastisk å endelig ta puppa.
Even Rognelien
Han mener det er viktig å spre kunnskap om transseksuelle.
- Vi er mennesker vi også, og langt fra noen homogen gruppe.
Ikke minst føler han seg akseptert på Nesodden, dit han flyttet for seks år siden. Et av hans største øyeblikk var da han tok mot til seg og gikk inn i herregarderoben på treningssenteret. Det skjedde i fjor.
– Jeg tok badstu også, ler Even. Der pratet han med flere om hva han har gått igjennom. Det føltes fint.
Han smiler. Å bli møtt som mann gir en etterlengtet lykkerus.
TESTOSTERON OMFORMER kroppen. Hoftene har blitt smalere. Even føler han blir mer og mer seg selv.
– Utrolig kult, sier han og henter mer kaffe på kjøkkenet. Fra bordet følger en raggete katt hver bevegelse med smale øyne.
Even var spent på virkningen av det mannlige kjønnshormonet og ble lettet over å oppdage at han ikke endrer personlighet.
– Noen kan bli mer aggressive, jeg synes nesten jeg er blitt roligere. Det kan variere fra person til person. For meg har dette gått overraskende smertefritt.
– Hvorfor velger du å være så åpen?
– Jeg vet om flere i min situasjon som ikke vil vedkjenne seg fortiden og skjuler at de ble født med et annet kjønn. Det blir å skjule et halvt liv, og det vil jeg ikke. Fortiden vil innhente deg, da blir det verre å stå i smellen.
Det varmer når folk tar kontakt og forteller at Evens åpenhet hjelper dem.
– Det kan være folk med helt andre diagnoser. De tør å snakke med meg, de vet jeg har vært gjennom mye.
At Even i vinter fikk diagnosen ME, nevnes i en bisetning. Helst vil han ikke snakke om det. Hode og kropp forlanger hvile. Nå står treningen han var så ivrig på, på vent.
– Jeg er bedre enn jeg var for noen måneder siden, heldigvis, sier Even.
Men den kjønnsbekreftende behandlingen går sin gang. Livmoren er fjernet, men eggstokker skal få bli hvor de er. Om et år skal han få mannlig kjønnsorgan, komponert av edlere deler fra egen kropp.
Kan du ikke bare si at du er morra mi, da!?
Henrik Sveen, Evens sønn
TILBAKE TIL HENRIK. Hvordan er det å se sin egen mamma sakte bli til en mann?
– Det har gått så gradvis, så det har egentlig gått fint. Det er nok et større sjokk for andre som ikke har sett han på en stund, tror Henrik.
Det er liten tvil om at mor og sønn har et spesielt forhold. I høst stilte begge som frivillige på Nesoddspelet, og fra nye bekjentskaper ble det spørsmål om slektskapet. Da Even mumlet noe om at «jo da, vi er i familie», tok Henrik ham oppgitt til side og sa; – Kan du ikke bare si at du er morra mi, da!?
- Tøft gjort av Henrik, smiler Even, og legger til at det skal mye til for å sjokkere nesoddinger. Det er han takknemlig for.
Støtten fra sønnen har vært alfa og omega.
– Han er helt unik, sier Even Rognlien. Også fastlegen på Nesodden har vært en uvurderlig støtte.
– Har du noen gang vært redd for å angre?
– Nei, aldri, kommer det kontant. – Det har ikke vært i tankene mine. I alle år har jeg undertrykt mine innerste ønsker, følelser og håp. Nå er jeg der jeg skal være.
Skiftet "juridisk kjønn"
8. juli i år fikk Even Rognlien, som andremann i Norges historie, innvilget endring fra kvinnelig til mannlig personnummer uten å ha gjennomgått operasjoner som gjør han infertil. En slik avgjørelse hører til sjeldenhetene.
På grunn av Even Rognliens alder, ville et krav uansett vært meningsløst.
Et personnummer er ikke bare en fødselsdato og et tall, det viser også om du er mann eller kvinne. Er du kvinne, er det midterste tallet i de fem siste sifrene et partall. Er du mann, er det oddetall. Even er svært glad for at også passet viser at han er mann:
– Å vite at jeg nå har fått en full bekreftelse, at samfunnet på alle vis anerkjenner meg som mann, betyr mye, sier Even Rognlien.
Unni Fries i Advokatfirmaet Staff i Oslo har vært Even Rognliens advokat i kampen for et personnummer som samsvarer kjønnsidentiteten. Fries har bedt forvaltningen om å endre forvaltningspraksis om juridisk kjønnsidentitet i Norge. Hun ble opprørt da hun fikk høre at Rognliens søknad til Skatt Øst om endring av personnummer i fjor sommer var blitt avvist. Begrunnelsen var at han ikke hadde fjernet ovariene (eggstokkene). I Norge får man ikke endret juridisk kjønn uten å være kastrert eller sterilisert.
I sommer rettet advokaten en søknad direkte til Helse- og Omsorgminister Bent Høie, hvor det blant annet het at «Rognlien, som nå er passert 50 år, har intet behov for å få fjernet ovariene av hensyn til sitt kjønnsuttrykk. Det er heller ingen medisinsk begrunnelse for at han bør fjerne dem. Han må antas, på grunn av inntrådt overgangsalder, i realiteten ikke lenger å være fertil. Det er en stor belastning for Rognlien å måtte forholde seg til et personnummer som ikke stemmer overens med hans kjønnsidentitet. Han opplever dette ved reiser, for eksempel ved å måtte redegjøre for private forhold i køen ved passkontrollen.»
Unni Fries argumenterte med at forvaltningspraksisen Norge følger, er ulovlig. Den er ifølge advokaten i strid med Menneskerettighetskonvensjonen art. 8, som Norge er bundet av gjennom Menneskerettighetsloven, og i strid med Lov om forbud mot Diskrimineringsloven om seksuell orientering.
– Dette handler om respekt for menneskers kjønnsidentitet, som jeg mener det er opp til individet å definere. Individet skal ikke være avhengig av at samfunnet skal «godkjenne» kjønnsidentiteten før samfunnet aksepterer den, sier Unni Fries. Hun mener Norge henger langt etter:
– Verken i Sverige, Tyskland, Italia, Sveits, ikke engang Argentina eller Uruguay, er det krav om sterilisering for å få endret juridisk kjønnsidentitet, altså personnummer. I Danmark ble det i 2014 vedtatt en lovendring som gir transpersoner rett til å endre juridisk kjønn uten verken sterilisering eller psykiatriske diagnoser, sier Unni Fries. Hun er svært glad for at Even Rognlien har fått endret personnummer, men føler seg ikke overbevist om at det samme hadde skjedd om han fortsatt hadde vært i stand til å få barn.
– Dersom det har hatt betydning for utfallet, er det trist. Og i så fall ser jeg bare to grunner; at transseksuelle ikke skal få reprodusere seg fordi de er født med «feil», hvilket er en grotesk holdning, eller at det er basert på en tanke om at det ikke er bra for barn å ha transseksuelle som foreldre.
Ingenting av dette kan begrunnes saklig, mener advokaten. – Det foreligger etter mitt syn ikke noe godt argument for at samfunnet skal ha rett til verken å bestemme menneskers kjønnsidentitet eller nekte noen fertilitet, sier Unni Fries.
Et forslag om endring av vilkårene for å få endret juridisk kjønn i personnummer, er ute til høring. Helsedirektoratets ekspertgruppe har foreslått at vilkårene for å endre juridisk kjønn skal skje etter begjæring fra den det gjelder, uten at det stilles vilkår om kjønnskorrigerende inngrep. Det blir høring i Stortinget våren 2016.