Slik gav Irene fra Drøbak disse ungdommene en framtid

Av
Artikkelen er over 2 år gammel
DEL

Hun var syv og elsket fotball da en landmine tok beinet hennes. Han var ti år og rask på foten da det smalt. Lekekameraten døde. 

Som funksjonshemmet i et av verdens fattigste land, så framtiden mørk ut for Sreythai og Mean. Men undere skjer. Det finnes folk som Irene Rømmen.

– Det er så godt å se at hjelpen nytter. Se på disse flotte ungdommene, smiler Irene Solberg Rømmen mens «feriegjestene» fester flytevestene og kikker mot brygga der Rømmens døtre venter.

At det kribler hos de to attenåringene er langt fra merkelig. Før ankomst til Norge hadde ingen av dem noensinne vært ombord i en båt. Langt mindre satt sin fot utenfor Kambodsja.

Da Amta møter dem i Vindfangerbukta skal de ta sjøveien til Oslo, attpåtil med en fartsfylt rib. Rømmens ektemann og erfarne båtfører Dag beroliger, og alle gleder seg.

Stort engasjement

I 2010 startet Irene Solberg Rømmen, som bor på Elle i Drøbak, et utdanningssenter og senere en barneskole  i Kambodsja for barn som lever i stor fattigdom. Elevene blir hentet klokken seks om morgenen og kjørt til skolen hvor de får tre daglige måltider, undervisning i kambodsjansk, engelsk og matematikk, drive idrett  og sove. Rømmen driver Foreningen for Privat Initiativ i Kambodsja (NAPIC) og administerer begge skolene fra huset hjemme på Elle.I 11 år drev hun også en fødeklinikk som etter 20.000 fødsler nå reorganiseres for å samarbeide med det offentlige sykehuset.

Foto:

Les Irene Rømmens spesielle historie:

Åpnet fødeklinikk i døtrenes fødeland - Kambodsja 

Dagen da minen ødela kroppen

Sreythai bodde sammen med familien sin, mor, far og to brødre. Hun elsket å sparke fotball med vennene sine. Ofte tok bestefaren henne med til skolen allerede fra hun var fire år for at hun skulle sitte bak klassen å se på de større barna lære. Dette gjorde at hun gledet seg til selv å begynne på skolen.

Sreythai hadde begynt i andre klasse da hun og familien gikk til et fjellområde for å kutte trær for å ha til brensel for å koke ris. Sreythai løp litt rundt på egen hånd, og plutselig smalt det. Hun hadde tråkket på en landmine.  Selv husker hun ikke så mye fra tiden på sykehuset. I tre måneder svevde hun mellom liv og død. Det gikk infeksjon i såret der beinet var sprengt bort og de trodde ikke hun skulle klare seg.

Engasjert: Irene Rømmen driver to skoler i Kambodsja.

Engasjert: Irene Rømmen driver to skoler i Kambodsja.

Men hun overlevde og ble sendt hjem, uten å kunne gå. Først ett år etter ulykken fikk hun en protese av en veldedig organisasjon. Familien strevde med å betale gjelden de opparbeidet seg for å betale for at Sreythai skulle overleve, og da risavlingen i tillegg ble ødelagt ble brødrene plassert hos slektninger. Fforeldrene tok Sreythai med til Thailand hvor moren fikk jobb på en restaurant. Sreythai hjalp til der i over to år før bestemoren kom og «reddet henne».

Hun tok henne med tilbake til Kambodsja for at hun skulle få skolegang. Sreythai fikk plass hos en veldedig organisasjon med ca 100 funskjonshemmede barn. Der bodde hun på sovesal med 24 andre barn, men fikk gå på skole.

Foreldrene er fremdeles i Thailand hvor moren arbeider for å betale ned gjeld. Faren er syk og de har aldri tatt seg råd til å komme hjem på besøk. Sreythai har heller ikke hatt kontakt med brødrene sine etter at familien ble splittet opp.Sreythai mistet tre år med skole, men var en oppvakt og flittig student. Hun kom til Irene Rømmens senter "NAPIC" for to år siden for å lære engelsk godt nok til å kunne ta imot stipend til IB-studiene hos United World College Red Cross Nordic (UWCRCN) i Flekke.

Nytt liv, nye opplevelser: Pring Mean (fra h.) og Seng Sreythai var spent før båtturen. Fra v. Ingrid Rømmen som til høsten begynner på Drøbak Montessori ungdomsskole og søsteren Hanna, snart 9.-klassing på Seiersten ungdomsskole.   Foto: Mariann L. Dahle

Nytt liv, nye opplevelser: Pring Mean (fra h.) og Seng Sreythai var spent før båtturen. Fra v. Ingrid Rømmen som til høsten begynner på Drøbak Montessori ungdomsskole og søsteren Hanna, snart 9.-klassing på Seiersten ungdomsskole. Foto: Mariann L. Dahle

Mean levde sammen med sin mor og stefar. Han var veldig aktiv, likte skolen, men aller mest lek med vennene. Han kunne løpe fortere enn alle de andre guttene, spilte volleyball og fotball.  Da han var ti  år gammel døde stefaren. Stefarens tidligere barn tok over eiendommen og Mean og moren hadde ikke noe sted å bo.

En måned senere gikk gruppe barn i åssiden bak skolen for å lete etter frukt. Vennen til Mean tråkket på en landmine og døde momentant. Mean fikk en så alvorlig skade i sitt ben at han måtte amputere. Han lå halvannen måned på et sykehus i Phnom Penh. Sykehuset er gratis, men de får ikke mat der.

Uten annen familie enn moren mistet Mean fort vekt og veide bare 10 kilo da han kom ut av sykehuset.

Etter dette forandret livet seg dramatisk. Han hadde ikke protese og måtte holde seg hjemme i den lille trehytta. De fleste vennene forsvant, mange fikk ikke engang lov å besøke han, sannsynligvis på grunn av overtro.

Da Mean var fyllt 11 år fikk han plass hos samme organisasjonen som Sreythai. Frem til 6. Klasse fikk de tre måltider om dagen, for det meste ris. Fra 7. Klasse ble det redusert til to måltider. Mean kom til NAPIC i 2012 og har vært en nysgjerrig og hardt arbeidende student.

Fikk unik sjanse

Mean, som nå er 18 år, kom til Norge for et år siden. Han var elev ved Rømmens utdanningssenter da en gruppe fra det internasjonale United World College Red Cross Nordic besøkte Kambodsja på jakt etter elevkandidater til sitt unike Survivors of Conflict-program.

Den unge guttens evner og lyst til å lære gjorde at United World College valgte ham ut til skolegang ved sin internasjonale skole som – av alle steder – ligger i den vesle bygda Flekke i Sogn.

- Han er den første av elevene våre som har fått reise utenlands på skole, sier Irene Solberg Rømmen.  For Sreythai og Mean har mulighetene til en framtid åpnet seg.

- Klarer de en god IB eksamen her i Norge er sannsynligheten stor for scholarship på gode universitet i USA. Kambodsja trenger unge mennesker med utdanning for å hjelpe å bygge opp landet sitt, sier Rømmen og legger til at mange av skolens tidligere studenter kontakter senteret og ber om å få jobbe frivillig.

- De er så takknemlige for mulighetene de har fått og ønsker å være med å hjelpe annen fattig ungdom, sier hun.

– Jeg trives veldig godt på skolen i Sogn, sier Mean på engelsk. I løpet av sitt første år i Norge har han blitt glad i skisport. I vinterens Ridderrennet høstet han ikke mindre enn gullmedaljer i både langrenn og skiskyting.

– Jeg må si det er imponerende, sier Irene Rømmen, glad for å ha de flotte ungdommene på besøk.

Til samme skole

Sreythai var jenta som elsket å sparke fotball, men som i tre måneder svevde mellom liv og død etter å ha tråkket på en landmine. Forrige søndag ankom hun Norge og Drøbak, og om tre dager reiser hun sammen med Mean til sin nye skolehverdag i Sogn.

Begge er svært oppvakte og motiverte for å lære. Klarer de seg gjennom eksamen i Norge, er mulighetene store for stipender på anerkjente universiteter.

Vil hjelpe andre

Means drøm er på sikt å vende tilbake til sitt fattige hjemland for å hjelpe og inspirere andre funksjonshemmete til å kjempe for utdanning og en framtid hvor de kan bli positive bidragsytere i samfunnet.

Artikkeltags