Høyre tar feil, vi trenger ikke mer EU. Vi trenger den norske modellen.

Vi har det forholdet til EU vi trenger, den sikrer våre økonomiske relasjoner, mens et sterkt nasjonalt forsvar om NATO-medlemskapet sikrer vår forsvarsevne. At Høyres leder på Nesodden ivrer for medlemskap i EU er ikke så rart. EU og H er sterke tilhengere av markedsliberalismen og da kan vår norske modell være en sperre for en videreutvikling av markedsøkonomien i Norge. Et godt eksempel er situasjonen til de sosialdemokratiske partiene i Europa, men verre er det for europeisk fagbevegelse. Det mangler rett og slett en dimensjon i EU-prosjektet.

Den norske modellen slik den utviklet seg etter siste verdenskrig hviler på tre pilarer, 1) den økonomiske politikken basert på full sysselsetting, 2) organisasjonssamfunnet med trepartssamarbeidet på toppen og hele den norske frivilligheten og 3) velferdssamfunnet inkludert sikkerhetsnettet for de som faller utenfor.

Den økonomiske politikken skulle altså sikre sysselsettingen bla for at forskjellene skulle være små mellom folk og at alle måtte forholde seg til en nødvendig prioritering av våre felles ressurser. Det betydde også at staten måtte ta risiko i arbeidet med å skape ny industri nye arbeidsplasser. For å få dette til må staten ha handlefrihet til både å drive egen næringsvirksomhet og til å stimulere privat næringsvirksomhet (utdanning, FoU, infrastruktur).

Samarbeidskulturen mellom staten og organisasjonene i arbeidslivet, også på bransje og bedriftsnivå sammen med et nettverk av frivillighet utgjør noe viktig, nemlig fellesskap. Etter krigen trengte vi det for å få til en effektiv gjenoppbygging av landet, nå trenger vi det til å riste av oss en pandemi og en omfattende omstilling til et bærekraftig samfunn. Det er denne dimensjonen som ikke finnes i EU.

Den tredje pilaren er velferdssamfunnet, møysommelig bygget opp av de to første pilarene. Etter hvert som det ble skapt resultater i offentlig og privat næringsliv kunne overskuddet investeres i velferd, først det viktigste, skole og eldreomsorg, men etter hvert bedre forhold i arbeidslivet og den offentlige velferdsproduksjonen kom også for alvor i gang. 70 år etter at den norske modellen tok form skapt i hjertet, utviklet av hjernen og sitter fremdeles for mange i ryggraden. Den gang ble velferdsutviklingen bygget på resultatet av offentlig- og privat næringsoverskudd og et progressivt skattesystem.

I dag er det mye som utfordrer denne modellen, men skal vi unngå at forskjellene bare øker og øker mellom folk og hvis vi skal kunne forsvare et bærekraftig velferdssamfunn ser jeg ingen alternativer til vår gamle norske modell. Den utfordres fra mange hold og av sterke internasjonale krefter, men ser vi nærmere på Hurdalsplattformen til vår nye regjering er det flere tiltak som faktisk styrker modellen.

Den handlefriheten vi trenger for å forsvare den norske modellen vil Høyre ta ifra oss og overlate til folk i Brussel.