AMTAS PÅSKEKRIM 4 – Til døden skiller oss ad

Episode 4: Fjær til besvær (En reprise fra 2008)
Av
Publisert

PÅSKEKRIM Jeg aner ikke hvordan fjærene har havnet der, sier jeg!

Erik Adland satt med to Kripos-betjenter og nesoddlensmann Kai Snipstad foran seg. Han kunne ikke forstå hva som hadde skjedd. Da politiet hadde romstert mellom hasjplantene på Varden hadde de jammen funnet tre fjær fra Adlands premiehøne Solveig der også. Solveig, på sin side, hadde et bombesikkert alibi. «Hun har jo vært innelåst i buret i hagen helt siden dette spetakkelet brøt ut», tenkte Adland.
– Erik, du ser alvorlighetsgraden i dette, ikke sant?
Snipstad så på Høyre-politikeren, der han satt med plankomitélederkjedet sitt.
– Selvsagt! Men jeg aner ikke hvordan det kan ha skjedd. Solveig er ingen frittgående løshøne.
«Men jeg aner hvem som kan stå bak», tenkte Adland. Akkurat da Snipstad forberedte et nytt dyptpløyende spørsmål, ringer telefonen.
– Snipstad, sa Snipstad.
– Hva er det du sier? Ett til? Ja, vi er på vei. Ha det.
– Hva var det, spurte Adland?
– Det har skjedd et nytt drap. Inger Johanne Norberg har blitt slått i hjel. Og det har dukket opp enda en hasjfarm.
Adland ble hvit i ansiktet.


På formannskapskontore
t satt Monika Jørgenvaag ved pulten sin. Nyheten om SV-politikeren Inger Johanne Norbergs brå og uventete død hadde satt et støkk i formannskapssekretæren. Gjennom sitt nye GPS-system som hun hadde fått hjelp av unge Johannes Dalen Giske til å installere, så hun en blinkende prikk ved Berger stadion på det store elektroniske kartet over Nesodden. Norbergs Nesodden kommune-pin sendte fortsatt ut sine trofaste signaler selv når eieren var død.

«Dette kan ikke fortsette», tenkte Jørgenvaag.
Hun hadde hatt sin mistanke lenge. Det var ikke første gang hun hadde sett blinkende prikker ved kunstgressbanen. Hun sukket tungt, og løftet opp telefonrøret.


En stund etter at Kripos og Snipstad satte snutene sine mot kunstgressbanen på Berger, slapp Adland løs fra politiets varetekt. For å unngå rikspressen snek han seg ut bakdøren av Drøbaks nye politihus. Der sto Amta-journalist Petter Løken.

– Hei Erik.
– Hei Petter.
De så stille på hverandre. Adland brøt stillheten.
– Jeg har fått munnkurv av politiet, men jeg forteller deg alt dersom du gir meg skyss til Nesodden. Bilen min står igjen i Son, og jeg må til kommunehuset.
– Kom igjen, så unngår vi VG, responderte Løken kvikt.
I det Amta-bilen suste forbi Jaer skole, ringte telefonen i politihuset. Vikar Line Svendsen i resepsjonen løftet av røret:
– Det er Snipstad. Har Adland dratt?
– Ja, han dro for tjue minutter siden, svarte Svendsen.
– Det var som pokker. Vi må få tak i Adland. Det lå flere hønsefjær sammen med liket av Inger Johanne Norberg.


På Tangen stoppet Amta-bilen opp utenfor det nye kommunehuset. Journalist Løken og Erik Adland hadde kjørt om Fjellstrand. Det var Adlands idé, og Løken skjønte ikke helt hvorfor. Likevel hadde han gått med på det, for han hadde fått alle tiders scoop fra den tidligere varaordføreren. Han måtte bare love å ikke skrive noe før dagen etter. Løken hadde motvillig gått med på det. «Men jeg må diskutere dette med mine kolleger», tenkte han i det Adland åpnet døren.

– Jeg ringer deg etterpå, Petter.
Før Amta-journalisten rakk å svare, gikk Adland med resolutte skritt mot inngangen til kommunehuset. Løken ristet på hodet og satte bilen i gir.
– På tide å komme seg i arbeid, sa han til seg selv, og kjørte de få hundre meterne til Amtas kontor.
Der var allerede redaksjonen i full sving. Etter at Monika Jørgenvaag ringte med sitt oppsiktsvekkende tips, hadde redaksjonssjef Kirsten Berit Romstad kastet seg rundt, og ringt opp journalist Ann-Turi Ford som var på Berger stadion. Journalist Erik Inderhaug på sin side, var i full gang med å grave opp bakgrunnen til rådmann Jan van der Hamp.
– Dette er fantastisk, ropte Inderhaug og fortsatte:
– Hamp har lang fartstid som formann for «The Cannabis Club», som det nederlandske politiet karakteriserer som...
Akkurat da stormet Løken inn på kontoret.
– Stopp pressen! Dette er årets scoop! Jeg har snakket med Adland, han fortalte alt!
Romstad tittet ut fra kontoret sitt:
– Det gjorde Monika Jørgenvaag også. Jeg tror vi trenger et lite møte.

Erik Adland løp opp trappene i det nye kommunehuset. I det han peste forbi kontoret til Monika Jørgenvaag, ropte formannskapssekretæren etter ham at han måtte stoppe. Adland bare hastet videre.

– Ikke nå, hørte Jørgenvaag.
Adland stormet inn på kontoret til van der Hamp uten å banke. Rådmannen så overrasket opp. Høyre-politikeren besinnet seg litt, og lukket døren bak seg.
– Neimenn Erich, filken åferraschelse! Sitt neth, sitt neth, sa van der Hamp, jovial som alltid.
Men Adland nektet å sitte. I stedet stirret han bare hardt på rådmannen. Adland så van der Hamps øyne bli smalere. «Der er ondskapen», tenkte han.
– Jan, dette går ikke lenger. Det har gått altfor langt. Det var ikke slik det var planlagt. Ingen skulle dø, dette var bare business!
Adland ventet på svar. Det eneste han fikk i retur var en ond latter.
– Erich, min Erich, schønner du ikke at dette er ofer? Politiet er på fei hit. Du hafner i fengsle, Erich. De haf jo funnet fjar sammen med Inger Johanne ochså. Det er ofer, smilte van der Hamp.
– Men det var du som drepte dem! Det var du som tok livet av Geir, av Arve og av Inger Johanne!
– Så rett, så rett, Erich. Men det fet ikke politiet. De finner bare fjar fra hona di, fa far det hon het? Solfeig?
van der Hamp lo den ondskapsfulle latteren igjen. Fortalte om hvordan han stengte luken til lufterøret. Hvordan han skjøt Ruud på kloss hold, og drepte Norberg da hun truet med å gå til Amta.
– Men hvorfor? Hvorfor?!
Adland raste mot rådmannen, som bare fortsatte å smile fra kontorstolen sin bak pulten.
– Forfor? Elementart min kjare Erich, sa van der Hamp, lente seg tilbake, og la hendene bak hodet.


Litt lenger borti
gangen begynte Jørgenvaag å bli engstelig. Hun hørte noe som syntes å være i ferd med å utvikle seg til en høylytt krangel. Med tanke på det hun visste, var hun nødt til å foreta seg noe. På dataskjermen foran seg så hun to lysende prikker på Tangen. Ordføreren var ikke til stede. «Kanskje Marit?» Men Marit Mellems kontor var tomt da Jørgenvaag banket på. Formannskapssekretæren gikk tilbake til sitt eget kontor, og tittet ut av vinduet.

«Jammen har det blitt fint med den nye ungdomsskolen», tenkte hun. «Men til hvilken pris?»
Plutselig hørte hun et smell.
– Å herregud, sa Jørgenvaag, og løftet av telefonrøret for andre gang denne skjebnesvangre ettermiddagen.
Ved Dal skole ringte det i mobilen til Kai Snipstad. Han trykket på den grønne knappen.
– Snipstad. Jaha? Vi kommer umiddelbart. Lås døren.
Snipstad la på, og snudde seg rundt mot sine kolleger fra Kripos.
– Vi må til kommunesenteret straks. Adland er i ferd med å ta livet av rådmannen.

På Amta-kontoret hadde også alarmen gått. Tipsene strømmet inn, men journalistene visste allerede at politiet var på farten. Gjennom systemet til Johannes Dalen Giske hadde redaksjonssjef Romstad fått med seg alt. Likevel var de som lamslått over avsløringene fra Adland og Jørgenvaag.

– At de kunne gjøre noe sånt! Så mange av dem, men ingen sa noe. Det var nok derfor Christensen og Norberg ble drept, kanskje de ikke ville være med lenger? spekulerte Inderhaug.
– Helt klart. Men hvorfor ble stakkars Ruud tatt av dage? Visste han om det også?
Petter Løken klødde seg i skjegget, og det ble i et lite øyeblikk befriende stille i det hektiske redaksjonslokalet. Alle visste hva de måtte gjøre. Alle visste at neste stopp var det nye kommunehuset.
– Vi må finne Adland og spørre ham hvordan han kan forsvare det faktum at hele kommunestyret på Nesodden har dyrket hasj og videresolgt den for å styrke kommuneøkonomien, utbasunerte Romstad brått.


På Jan van der Hamps kontor plukket rådmannen opp kakeboksen sin fra gulvet. Adland hadde akkurat avslått rådmannens tilbud ved å sende boksen i veggen.

– Jeg vil ikke ha noen av hasjkakene dine!
– Zå zå, Erich. Zett deg ned, la meif fortelle! Du schønner, jeg kunnfe ikke la dem lefe. Geif stakkafs, han ønsket sei en refolusjon, og så får seif en rød-grønn kommune. «Dette blif for kapitalistisk», sa han. Han far skoffet ofer mei, och jeg far skoffet ofer ham.
– Og da stengte du luken til ventilasjonsanlegget! sier Adland.
Van der Hamp smilte bare ondskapsfullt:
– Nei def far du, min kjare Erich. Du og Solfeig. For du lofter vel hona di, Erich?
Adland ble sprut rød i ansiktet i det han så sammenhengen. Solveigs fjær på åstedene. Kaklingen på nattetid og porten som sto åpen. Han hadde ikke tenkt noe mer over det. Adland skjønte at hans rolle som leder av plankomiteen for det nye kommunesenteret ville tale imot ham. Han skjønte at han ved å overtale kommunestyret til å bli med på van der Hamps ville plan om å skaffe penger til nytt kommunesenter ved hjelp av hasjeksport, hadde satt seg selv i en ordentlig knipe.
«Hva har jeg gjort?», tenkte Adland fortvilet. «Jeg ville jo bare det beste for Nesodden!»
Nå var det ingen tvil om at han kunne knyttes til alle ugjerningene: Hasjproduksjonen på Varden, ved kunstgressbanen, under kunst- og kulturnæringssenteret på Sandvold og flere andre steder i kommunen. Hasjeksporten på «Huldra», hvor teknisk sjef Svein Kaarød fraktet og losset hasjen fra bryggen på Flaskebekk.
«Svein, stakkars, han trodde jo dette var spinatproduksjon. Han visste ikke hvilke anlegg han var med på å bygge!»
Adland tok seg til hodet. Rådmannen humret for seg selv.
– Du fet, Arfe far på sporet efter meif. Han kom litt for nart, og holft på å afsløre for pengene kom fra. Fet du fa jeg sa til ham for jeg schjøt ham med min lyddempede pifstol, Erich? «Penger fokser faktisk som gress, Arfe». Det sa jeg. Så scjøt jeg ham.
van der Hamp brøt ut i en ondskapsfull latter. Da svartnet det for Erik Adland.


Monika Jørgenvaag hadde ikke låst døren slik Snipstad formante. Hun skvatt til da hun hørte et skrik fra rådmannens kontor.

– Aldri mer! Aldri mer, hører du, aldri mer!
Det var Adland. «Å herregud», tenkte formannskapssekretæren i det hun hørte sirener utenfor vinduet. Der kom Snipstad og Kripos-kameratene løpende med Amtas nesoddredaksjon hakk i hæl.
– Kontoret er der, ropte Jørgenvaag til Snipstad.
I det politiet løp forbi, fulgte hun etter for å få med seg hva som skjedde. Politiet sparket opp døren til van der Hamps kontor. Jørgenvaag gispet. Der sto Adland med et glassaktig blikk med plankomitélederkjedet rundt rådmannens hals.
– Stopp, Erik, stopp! hylte hun.
– Det er over nå! Hører du Adland, det er over nå!
Snipstads myndige stemme fikk Adland til å slippe taket. I det van der Hamp sank ned på gulvet og gispet etter pusten, falt plankomitélederkjedet i bakken.
– Ta hamf! Arrestef Erich! nærmest klynket rådmannen liggende på gulvet.
Snipstad sukket. «Også Adland da. Han som viser slik en omsorg til og med for hønene sine», tenkte han. «Tenk at han tok med premiehøna på en ren drapsturné.»
– Det ser ut som om du må bli med oss til stasjonen igjen, Erik.
Amta-journalistene sto klare til å forevige øyeblikket de visste ville komme. Da kom Jørgenvaag stormende inn.
– Vent! Erik er uskyldig! Det var ikke ham som gjorde det, det var van der Hamp! Jeg har bevis!
Mens journalistene knipset i vei, så Snipstad forundret på formannskapssekretæren. Hun trakk pusten.
– Ser du Nesodden kommune-pinen som både rådmannen og Adland har? De er i virkeligheten personlige GPS-sendere som gjør at jeg til enhver tid vet hvor politikerne befinner seg. Jeg stolte ikke på van der Hamp, og ga derfor en til ham også.
Bak skrivepulten skulte en forbauset nederlender på seansen som utspilte seg.
– Jeg har bevis for at van der Hamp var på alle åstedene da drapene ble begått!
Alle snudde seg mot rådmannen som begynte å dra og røske i sin kommune-pin.
– Nei! Def er ikke molig! Def er ikke molig! Def far Erich som gjorde det, Erich! Høfer dere?!
Snipstad ga tegn til Kripos-betjentene som tok hånd om både Adland og van der Hamp.
– Det ser ut til at vi må ta med begge inn til avhør. Kan du vise meg hva du har på systemet ditt, Monika?


Dagen etter satt Erik Adland i kantina på kommunehuset og leste Amta. «Hasjskandale» sto det, med et bilde av en sprellende Jan van der Hamp som ble lagt i jern. Etter at Snipstad slo fast at det var nederlenderen som sto bak drapene, ble Adland løslatt. Han fikk riktignok en saftig bot for å ha latt seg lede vekk fra den smale sti, men både Kripos og Snipstad mente det fikk holde. At en hel kommune skulle legges brakk gjennom at kommunestyret havnet i fengsel, gagnet ingen.

Kripos tok seg av oppryddingsarbeidet, høstet inn og destruerte hasjplantene. Det samme ble hasjfarmene, med unntak av det under kunstgressbanen på Berger. «Den trenger jo fortsatt å bli varmet opp», konstaterte Adland, som fikk Snipstads velsignelse for å sørge for at hasjplanting aldri ble aktuelt der noensinne igjen.
– Bot og bedring, hadde lensmannen sagt.
Adland var glad for sjansen han fikk. Og han visste allerede hva han skulle lage der. Det var aldri noen tvil.
– Økologisk hønsefôr, smilte Adland for seg selv.

Artikkeltags

Kommentarer til denne saken