Derfor kunne Kongen svare nei

Som mange andre godt voksne ”urinnvånere” i Frogn har jeg alltid vært fascinert av historien om senkningen av slagskipet ”Blücher” i Drøbaksundet grytidlig på morgenen 9. april 1940. Jeg ble født året etter og er jeg for ung til å huske noe av dette, men allerede fra barndommen fikk jeg høre om dramaet på ”Borgen”, som vi alltid kalte festningen. Vi hadde hørt om kanonene ”Moses” og ”Aron” som nok mange av oss trodde senket ”Blücher”. Det forsto jeg senere ikke var helt riktig.

Etter at sivile fikk tilgang har jeg vært der mange ganger, og jeg har deltatt på 2-3 omvisninger. Jeg følte etter hvert at jeg visste en god del om hendelsene, men det var fint også å få med seg filmen ”Kongens Nei”. Selv om den ikke ga så mange detaljer om selve slaget i Drøbaksundet, synes jeg det var en spennende og vellaget film om hva som skjedde både i forkant og i dagene etter at ”Blücher” ble senket. Det er ingen tvil om at Drøbaks stolte festning og den besluttsomme og handlingsdyktige kommandanten, oberst Birger Eriksen, ga konge og regjering tid til å unnslippe tyskerne. Ikke minst ga det kongen anledning til å svare nei til tyskernes ”frierier”, for deretter å unnslippe.

Historieskrivning med store sprik

Det jeg visste mindre om var hva som skjedde ombord i ”Blücher” både før og etter at den og de andre fartøyene forlot Kiel med kurs for Oslo. For å bedre mine kunnskaper anskaffet derfor også for en tid tilbake Alf R. Jacobsens bok ”Krysseren Blücher” (2011). Det var spennende lesning, men den bidro også til noen overraskelser. Jeg har alltid hørt at ca. 800 – 1000 av de som var om bord i Blücher møtte døden denne dramatiske morgenen med et inferno av ild, røyk og iskaldt vann. Så vidt jeg husker ble også disse tallene nevnt under omvisningene, og det bekreftes av flere kilder. På Forsvarets egen nettside (forsvaret.no) kan man lese at ”Minst 800, kanskje så mange som 1000 omkom, resten kom seg i land”. I Frogn Bygdebokverk (bind IV) står det likeledes at ”Da Oscarsborg åpnet ild var det trolig mellom 2100 og 2300 mennesker om bord. Mellom 1300 og 1400 overlevde. Det betyr at mellom 700 og 1000 mennesker omkom mellom Askholmene og Hallangen denne morgenen. Mest sannsynlig ligger antallet nærmere 1000”. Flere andre kilder oppgir lignende anslag (ca. 7 – 800 til 1000).

En av grunnene til at det hersker en viss usikkerhet rundt det faktiske antallet som var om bord i Blücher er at det var en god del utskifting av mannskaper mellom fartøyene i denne eskadren underveis fra Kiel til Oslofjorden. I sin bok oppgir Alf R. Jacobsens til min overraskelse helt andre tall som omkom, faktisk under halvparten. Han skriver blant annet (side 109): ”Av de 2400 som hadde forlatt Kiel, ble mer enn 2000 som ved et mirakel reddet. Mellom 300 og 400 omkom”. For å si det mildt er dette en oppsiktsvekkende forskjell som gjør at vår lokalhistorie på enkelte punkter kanskje må skrives om.

Uansett hva som er riktig, så er dette oppsiktsvekkende. Senkningen av ”Blücher” er en viktig del av vår lokale historie, for ikke å si norgeshistorien. Vi bør derfor få riktigst mulig beskrivelse av hva som faktisk skjedde i Drøbaksundet denne grytidlige morgenen 7. april 1940. Tyskerne har jo vært kjent for grundighet og for å registrere det aller meste. Det bærer denne boka også preg av. Man skulle også tro at tyske myndigheter har en rimelig god oversikt over hvor mange som faktisk omkom. Jeg har ingen forutsetning for å vite hva som er riktig av de ulike kildene som beskriver hendelsene. Jeg antar at forfatteren også har forholdt seg til de kildene som oppgir helt andre dødstall, men jeg har ikke funnet at han nevner dette eller dokumenterer hvorfor hans tall er de riktige. I forordet takker han en rekke norske militære kilder, bl.a. Kystartilleriets historiker, men heller ikke der kommenterer han det store spriket i dødstallene.

En leseverdig bok, – men bør vi ta opplysningene for ”god fisk”?

Uansett om boka måtte ta feil på enkelte punkter, så er den høyst leseverdig for de som er interesserte i vår lokalhistorie. Den har mange detaljer som jeg ikke kjente til. Likevel er det som sagt ting som gjør meg usikker på om leserne bør ta alt for god fisk. I tillegg til det svært store spriket i dødstallene er det også andre opplysninger som jeg enten savner i denne boka, eller som ikke stemmer overens med andre kilder.

Oberst Birger Eriksen var som vi har hørt en bestemt og svært beslutningsdyktig mann. Det var nettopp denne egenskapen som gjorde dette slaget til kanskje det viktigste i Norges kamp for selvstendighet. Jeg har som mange andre hørt historien om at han selv fastslo den rette avstanden til ”Blücher” og derved innstillingen på de to kanonene som ble avfyrt. Som kjent var begge fulltreffere. I den nevnte boka skriver Jacobsen at han som meldte avstanden, orografen, beregnet avstanden til 2000 meter. ”Sludder!, svarte obersten som kjente farvannet syd for Oscarsborg bedre enn sin egen kjøkkenhage”. Han skal videre ha gitt uttrykk for at ”Målingene var ikke til å stole på, så avstanden måtte jeg bestemme selv, skrev Eriksen, som i skjæret fra lyskasteren fikk et glimt av Småskjær til høyre for den nærmeste inntrengeren. Dermed kunne jeg bedømme avstanden sikkert nok. Jeg ga ordre om 1400 meter.”

På forsvarets nettside kan man lese: ”Da Blücher var 1800 meter fra festningen, smalt to skudd i rask rekkefølge fra kanonene på festningen”. Man kan selvfølgelig spørre seg om denne forskjellen i avstand spiller noen rolle. Dersom det imidlertid faktisk er slik at oberst Birger Eriksen har gitt uttrykk for det han siteres på i Jacobsens bok, så bør Forsvaret operere med rett avstand på sin nettside. En forskjell på 400 meter er tross alt relativt stor i Drøbaksundet. Igjen må jeg stille spørsmålet om hvem som forvalter sannhetene om dette slaget.

Min bestefar Einar Wilhelmsen bodde rett opp for Sprostranda syd i Drøbak. Han var pensjonert tolloppsynsmann og kjente fjorden svært godt. Han var også Aftenpostens stedlige representant, og hadde fulgt nøye med på radioen utover natta om dramaene som utspant seg lenger utover fjorden. Tidlig på morgenen hørte han at skipene nærmet seg. Han skyndte seg opp og ringte først til sin venn oberst Birger Eriksen på Oscarsborg og rapporterte at han nå hørte skipene nærme seg fra syd. Han spurte samtidig sin venn: ”Hva gjør du nå?” ”Jeg skyter” svarte Eriksen, og like etter brøt bokstavelig talt helvete løs. Bestefar ringte deretter umiddelbart til sin oppdragsgiver Aftenposten og meldte at nå er krigen kommet til Drøbak. Det ble da følgelig avisens forside 10. april. Min bestefar og Aftenposten kan også ha spilt en rolle i varslingen av regjeringen. Etter krigen ble bestefar intervjuet av den kjente NRK-mannen Rolf Kirkvaag, og det ble sendt på filmavisen. Bestefar viser Kirkvaag hvor han sto, og fortalte hva som hadde skjedd. Denne historien ligger fortsatt tilgjengelig i NRK sine arkiver der også Jacobsen må ha hatt tilgang. Hvorfor han tok med mange andre detaljer men ikke denne er for meg et annet tankekors.

Eriksens ”ja” førte til ”Kongens Nei”

Frogn Bygdebokverk (bind IV), siterer også den kjente historieprofessoren Magne Skodvin om hendelsene i Drøbaksundet, som han mente var ”utan sammenlikning det viktigaste einskilde slaget som norsk stridsmakt nokonsinne har ført for norsk politisk sjølvstende”. Filmen ”Kongens Nei” setter også dette slaget i et slikt perspektiv der hovedtyngden er de viktige og dramatiske konsekvensene av at tyskernes okkupasjon av Oslo ble forsinket. På denne bakgrunn er det spesielt viktig å presentere hendelsene i Drøbaksundet 9. april 1940 så korrekt det lar seg gjøre. Derfor mener jeg det er på tide å sette søkelyset på de betydelige uoverensstemmelsene i beskrivelsen av slaget generelt og dødstallene spesielt. At det kan være problematisk å angi det nøyaktige antallet kan man forstå, men det må da faktisk være mulig å avgjøre om det var 3-400 eller nærmere 1000.

Dette er som også andre har påpekt, et stykke svært viktig norgeshistorie der en vesentlige deler av minnene ligger der både i form av Oscarsborg med kanonene, museet med omvisning og ”Blücher” som en stor skipskirkegård på dypt vann ved Askholmene. Sist men ikke minst spilte som kjent torpedobatteriet en avgjørende rolle. I Jacobsens bok hevdes det at ”Blücher” kunne ha holdt seg flytende etter skuddene fra kanonene ”Moses” og ”Aron”. Til tross for aktiv etterretning om norske forsvarsanlegg, hadde ikke de tyske styrkene kjennskap til dette 40 år gamle torpedobatteriet på Nordre Kaholmen som beseglet skipets, og på mange måter også landets skjebne. Senkningen av Blücher ga regjering og konge nødvendig tid til å komme seg unna tyskerne.

Det manipulerte fotoet og er ikke en nøyaktig gjengivelse slik skipet så ut etter at det var truffet av granatene fra kanonene ”Moses” og ”Aron”. Det er ment som en dramatisering i tilknytning til artikkelen. Bildet er manipulert ved å legge inn et foto av Blücher (fra Riksarkivet uten kjent opphavsrett) i et foto jeg selv nylig har tatt av Oscarsborg og Drøbaksundet. Deretter er det manipulert ved hjelp av Photoshop der flammer, røyk etc. er lagt inn.

Se video: Slik ser Blücher ut under vann

Foto: Oslofjorden adventure