«Høye mørke tårn som kom sigende inn uhyggelig tungt»

Det foreligger ingen fotos av de tyske krigsskipene som nærmest seg Oscarsborg 9. april, 1940. Denne fotomanipulasjonen er ment å illustrere oberst Eriksens dramatiske beskrivelse av ”høye mørke tårn som kom sigende inn uhyggelig tungt” 

Det foreligger ingen fotos av de tyske krigsskipene som nærmest seg Oscarsborg 9. april, 1940. Denne fotomanipulasjonen er ment å illustrere oberst Eriksens dramatiske beskrivelse av ”høye mørke tårn som kom sigende inn uhyggelig tungt”  Foto:

Av

Avstanden var da under 2000 meter, og fartøyene var altså like utenfor «Lehmannsbrygge» i søndre Drøbak. Da de gikk like mot oss, fortonet de seg som høye mørke tårn som kom sigende inn uhyggelig tungt.

DEL

De gikk uten lanterner, brukte ingen lyskastere, hadde ingen patruljebåter foran seg, ingen fly foran eller over seg, og farten var kun ca. 6 knop. Man måtte uvilkårlig tenke på at eskadrens hensikt var å gi det hele utseendet av et vennskapelig flåtebesøk som skulle kunne passere uhindret. Skipene gikk i kjølvannslinje med kun et par hundre meter mellomavstand.

Med hans egne ord

Dette er oberst Birger Eriksens egne ord, hentet fra en omfattende artikkel over nesten halvannen side i Aftenposten fra 6. juni, 1945 med overskriften «Interessante detaljer om overfallet og om senkningen av Blücher». Bare fire uker etter at 2. verdenskrig endelig var over, og det igjen hersket pressefrihet i Norge, beskrev han sine opplevelser på Oscarsborg 9. april 1940. Etter at Aftenposten i 2014 lanserte sitt søkbare digitale arkiv tilbake til 1860, fant jeg til min overraskelse denne unike førstehånds beretningen ved å søke på «Oscarsborg». En krigsroman kunne ikke være mer spennende! Fem år etter den skjebnesvangre morgenen var detaljene tydelig fortsatt krystallklare i minnet til denne i dobbelt forstand høyreiste offiseren. Uten at han fremhever sin egen innsats etterlater den et inntrykk av mot og handlekraft i kampen mot tyskernes invasjon av Oslo, samtidig som både norske politikere og forsvaret ellers «får så hatten passer».

Rått parti

Slaget i Drøbaksundet var som kjent en del av tyskernes omfattende og grundig planlagte angrep på 6 byer under invasjonen av Norge 9. april 1940. Inn Oslofjorden stevnet 5 fartøyer ledet av den kjempestore, vel 200 meter lange og splitter nye krysseren «Blücher». Den var tyskernes stolthet som angivelig var både torpedo-, minesikker og usenkbar. Til sammen hadde disse krigsskipene et enormt våpenarsenal sammenlignet med lille Oscarsborg og de tilhørende batterier i Drøbaksundet. Alt lå til rette for at tyskerne ville lykkes med sin plan om å ta regjering og konge til fange, og beslaglegge den ca. 50 tonn store gullbeholdningen til Norges Bank. Fremst på festningen sto tre 50 år gamle 28 cm tyskproduserte kanoner. Om dette skriver Eriksen: «Tyskerne lot til å tro at gamle Oscarsborg nærmest var nedlagt, og omtrent ufarlig således at festningen derfor var av mindre interesse for utspionering. Heldigvis fikk de jo erfare noe annet, om enn ikke i den utstrekning som ønskelig kunde være.». De hadde derfor heller ikke oppdaget det godt skjulte 40 år gamle torpedobatteriet på Nordre Kaholmen, og det skulle bli skjebnesvangert.

Korken i fjordens flaskehals

Til en viss grad hadde tyskerne rett i Oscarsborgs situasjon. I en årrekke hadde festningene i ytre Oslofjord, Rauer, Bolærne og Mågerø, blitt oppgradert og modernisert, mens Oscarsborg måtte ta til takke med sine halvt århundre gamle kanoner og et nesten like gammelt torpedobatteri. «Det nyttet ikke å fremholde at den brede fjord der ute lett kunde forseres og at det derfor var nødvendig allikevel å holde Oscarsborg i orden som proppen i fjordens flaskehals. Bare sørgelig hvorledes 9. april viste at kommandantens spådom om glatt passering forbi Bolærne gikk i oppfyllelse».

Han påpekte blant annet at mannskapene på Kopås ikke hadde «annet enn vindjakker å dekke seg med mot bombing eller beskytning fra luften – men intet hjalp». Om beredskapen ved torpedobatteriet hadde han presisert at hele betjeningen måtte bo på Kaholmen. Dette ble også avslått, angivelig fordi man ville spare kosten og et lite felttillegg til mannskapene. Eriksen mente tydelig at det også lå noe annet bak: «De høyere myndigheter hadde en utpreget engstelse for at ikke noen av de gamle soldater og forhenværende befalingsmenn, offiserer og vpl (vernepliktige) offiserer skulle bli sittende hjemme uten å gjøre tjeneste».

På det tidspunkt vurderte imidlertid Eriksen krigsfaren som så overhengende at han likevel valgte å utbetale tilleggene. Derfor var torpedobatteriet fullt bemannet og klare til å møte inntrengerne denne grytidlige disige morgenen. Dette er bare ett av mange eksempler på at Oscarsborgs kommandant var langt mer forutseende og forberedt enn mange av hans overordnede militære myndigheter og politikerne.

Et usannsynlig utfall

Eriksen hadde selv overtatt kommandoen og skriver at han kun hadde mannskap til å betjene én av de tre store kanonene, men han valgte å fordele disse på to supplert med diverse andre mannskaper. Det skulle betydelig håndkraft til å håndtere de 345 kg tunge granatene, og å dreie de digre kanonene til riktig stilling ved hjelp av de store hjulene.

En annen viktig faktor som også Eriksen påpeker er at til tross for at kanonene var gamle, «ammunisjonen til alt skyts var dog blitt modernisert og var i 1940 fullt tilfredsstillende». I et senere intervju i forbindelse med hans 80-årsdag forteller han at han var noe bekymret for om de gamle kanonene beregnet for helt annen ammunisjon ville tåle den nye kraftige med en utgangshastighet på 700 meter i sekundet. «men det viste seg heldigvis at enhver frykt i den retning var ubegrunnet»;.

Minst like viktig under dette slaget var kommandantens solide bakgrunn som artillerioffiser og grundige kjennskap til Oslofjorden. Da avstandsmåleren viste 3600 meter var han ikke et øyeblikk i tvil om at dette var helt feil. I denne artikkelen står det at han kommanderte 1200 meter, men i et senere intervju i Aftenposten (16.11.1955) korrigerte han dette til 1400 meter. Det første kan ha vært en trykk- eller skrivefeil. Han skal angivelig ha benyttet «Småskjær» like syd for Oscarsborg som målepunkt, og visste av erfaring at når baugen på fartøyet midt i skipsleden lå på linje med disse, var avstanden 1400 meter.

Måling på kartet tyder også på at dette er riktig. Eriksen skriver selv om siktingen: «Enhver skyting under så ugunstige belysningsforhold blir selvfølgelig usikker, men på den korte avstand og med vår sikte- og skytemetode som er særdeles fordelaktig i lite siktbart vær, ble virkningen momentant katastrofal for 2 av de 5 skip». Her tar Eriksen noe feil da man lenge trodde at også den noe mindre krysseren «Brummer» gikk ned. Det skulle senere vise seg at det faktisk var et lite norsk fraktefartøy «Sørland» som uheldigvis hadde kommet midt i skuddlinjen, og som sank litt syd for Skiphelle.

Skuddene fra hovedbatteriet var samtidig et signal til Kopåsbatteriet. Derfra skjøt de også mot forreste fartøy, noe som umiddelbart resulterte i at hele det store kommandotårnet på «Blücher», som allerede var kraftig skadet av det første skuddet fra hovedbatteriet, veltet i sjøen.

Litt flaks kom også godt med

Alle de tre hovedpersonene, oberst Eriksen ved hovedbatteriet, kaptein Enger ved Kopåsbatteriet og kommandørkaptein Andreas Anderssen ved torpedobatteriet, traff sine mål. Tyskerne derimot, som umiddelbart bevarte ilden med en enorm kanonade «som dannet et lysende tak over festningen», skjøt konsekvent over målene. Festningen var helt mørklagt og sikten dårlig.

Det første skuddet fra hovedbatteriet ødela blant annet det elektriske styringssystemet til krysserens hypermoderne doble tårn med 8 store (20,3 cm) kanoner. Det neste traff og eksploderte lenger bak på krysseren i et rom hvor det var lagret dypvannsbomber, oljebeholdere og bensin med påfølgende voldsomme eksplosjoner og branner.

Disse treffene kan nok neppe bare tilskrives iskald beregning. Eriksen kommenterte ikke dette selv i sin artikkel, han bare konstaterte resultatene av treffene. Han beskriver også hvordan torpedobatteriet fyrte av to torpedoer, og at den første traff under forreste mast og «som visstnok ikke var drepende. Straks deretter fikk fartøyet en torpedo nr. to som traff omtrent under akterste mast på det sted som før var meget skadet ved kanonskudd». Tyskerne selv mente i etterhånd at den andre av de to torpedoene antagelig ved en tilfeldighet traff et av utskytingsrørene for Blüchers egne torpedoer slik at disse også eksploderte. Det resulterte i at de 13 vanntette skottene på krysseren ble blåst ut og maskinen stoppet. Dermed var krysserens skjebne beseglet.

Eriksen forteller også om dette: «Jeg spurte senere en marineoffiser om han trodde at fartøyet hadde kunnet redde seg i fall det ikke var blitt torpedert. Han svarte ja, jeg tror vi skulle ha fått slukt brannen…». Som kjent sank «Blücher» ved Askholmene ca. 800 meter nord for Kaholmene der det fortsatt ligger.

I etterpåklokskapens klare lys ...

Når oberst Eriksen bretter ut kritikken av de militære overordnede i sin fulle bredde i Norges største avis rett etter krigen, er det ikke spesielt vanskelig å se sammenhengen med den behandlingen han ble utsatt for av den militære undersøkelseskommisjonen i årene etter. I stedet for å bli hedret for sin innsats, ble han nærmest regelrett mobbet. Det var så vidt han ikke ble stilt for krigsrett, men kommisjonen konkluderte til slutt med at den ikke fant «grunn til å gjøre rettslig ansvar gjeldende» (ref. NOU 1979:47).

Han fikk blant annet kritikk for at han kapitulerte og samtidig ga ordre til kaptein Enger ved Kopåsbatteriet om å innstille kampen. Eriksen mente at en fortsettelse «vilde ha medført total ødeleggelse og stort tap av personell, likesom også da utvilsomt et bombardement av Oslo vilde blitt følgen». Det virket helt absurd at en kommisjon som ikke hadde vært i nærheten av dramatikken i Drøbaksundet denne morgenen, flere år etter skulle bedrive etterpåklokskap av verste sort.

Etter hvert ble han da også tildelt Krigskorset med Sverd. Også utenfor Norges grenser mottok han heder og ære i form av det franske krigskorset «Croix de Guerre» og den spanske Æreslegionen. Etter hans død ble det endelig, delvis på privat initiativ, reist statuer av han både i Badeparken i Drøbak, på Oscarsborg og på hans fødested i Flakstad i Lofoten. For de aller fleste var han kort og godt en usedvanlig dyktig og heltemodig offiser som utførte sin plikt til punkt og prikke under særdeles vanskelige forhold. Han lyktes ikke engang å få klarert med sine overordnede hvordan han burde forholde seg til invasjonen.

Artikkeltags