Kronikk: En students hverdag

Illustrasjonsfoto. Foto: NTB Scanpix

Illustrasjonsfoto. Foto: NTB Scanpix

Av
Artikkelen er over 4 år gammel

Noen uker tilbake kunne man i lederen lese om hvordan dagens generasjon har blitt ”generasjon prestasjon”. Jeg som student ved VGS, kan dermed si; Han kunne ikke hatt mer rett

DEL

Les en 17-årings kronikk:Selv om det fremstilles som et slit å være elev ved de norske skolene i dag, er det fortsatt ikke i nærheten av hvordan virkeligheten faktisk er. Den er langt verre.

Les Amtas leder: Generasjon prestasjon

Dagens samfunn er bygget opp av resultater. Spesielt på VGS blir dette fokuset stort, og det blir lagt vekt på at karakterene skal si om du kommer inn på de enkelte skolene eller ikke. De sier at arbeidsgivere ikke ansetter de med fravær, og dermed legges det også opp til at du heller ikke kan bli syk i løpet av året. Det vil alltid være noen elever som rett og slett ikke bryr seg om dette, men for vi som gjør det, legges det herfra opp til et hardt kjør for å oppnå gode resultater. Man kan ikke lenger legge mest vekt på noen fag slik man gjorde på barne- og ungdomsskolen, da flere avsluttes i første og andre klasse, og i tredje vil alle telles når du siste skoledag skal få vitnemålet. Selvfølgelig mener hver enkelt lærer at deres fag er det viktigste, og de trenger alle sammen en hel haug med prøver og innleveringer i nettopp sitt fag for at de skal klare å sette karakter til våren. Dette hadde kanskje latt seg gjennomføre i praksis, om lærerne bare hadde tatt seg tid til samarbeide.

Majoriteten av lærere mener selv det ikke er deres problem om flere store prøver legges på samme dag, og en ukes forvarsel er visst god lesetid, selv om vi allerede har tre andre prøver den uken. Det legges dermed opptil at man ikke skal rekke å lære seg pensum før prøven kommer. Man kan jo si man allerede skal ha lært det på skolen, men det er en sjokkerende stor del som legges opp til at skal leses i boken rett før prøven. Med dette blir fraværet stort, da man rett og slett blir nødt til å ta seg fri for å rekke det, og heller får fraværsdager som merkes som skulk på vitnemålet. Hvordan vi deltar i timene har omtrent ingenting å si, det er innleveringene som teller.

Vurderingskriteriene er mål som gir grunnlag for karakteren, da det sier hva som må oppnås i forhold til lærerplanen. Egentlig skal det holde å følge disse, men likevel er det mange lærere som mener man må ha informasjon og forståelse for faget som kommer utenfra undervisningen for å kunne oppnå toppkarakter. Det gir elevene med foreldre som har god kompetanse en større mulighet til gode karakterer enn de som ikke har det, og legger i tillegg opp til en moral om at et arbeid alltid kan gjøres bedre. Det er denne moralen som er så skummel og er med på å bygge opp et enormt press på elevene. Det holder ikke å være tilstede på skolen og å lese boka.

Dette var bare to av flere problemer norske studenter møter. Generelt kjennetegnes altså studentens hverdag av lite forståelse, dårlig samarbeid og for store krav. Det er bare å se på lærerplanen til de som for eksempel tar fremmedspråk II på VGS. I denne lærerplanen står det skrevet at man skal kunne ”beskrive sentrale sider ved språkområdets kultur og gi uttrykk for opplevelser knyttet til dette” og at man skal kunne ”drøfte hvordan språkkunnskaper og kulturinnsikt kan fremme flerkulturelt samarbeid og forståelse”.  Det sier seg selv at dette er ekstremt høye krav, som krever enorm forståelse i faget. Gode karakterer er viktig da det er høye krav for å komme inn på mange av skolene, og det er nettopp de med høyt snitt Norge trenger. Det mangler både leger og ingeniører, og vi ligger langt bak flere av de europeiske landene når det gjelder snittet ved endt utdanning. Men hvorfor skjer dette?

Det er rett og slett statens lærerplanene som krever for mye. Samtidig som de ikke forstår hvorfor de norske studentene får nokså lave resultater, ser de ikke sammenhengen mellom dette og de høye kravene. Jeg er selv en av de få som oppnår spesielt gode resultater ved VGS, men hva må til? I de tre ukene rett før og under tentamensperioden jobbet jeg gjennomsnittlig femti timer i uken. Det var i tillegg til selve skoledagen. Altså jobbet jeg rundt tretten timer, syv dager i uken i tjueen dager. Man kan si at alle elever lærer i ulikt tempo, men jeg vet selv jeg er nokså rask til å ta til meg informasjon. Altså er det ikke dette som er hovedproblemet. De klager på at ungdom er late, oppnår dårlige resultater og at de ikke møter opp på skolen. Hele en av tre dropper ut før endt utdanning, og det er dette den norske stat er nødt til å finne ut hvorfor skjer. Utdanning er selve nøkkelen til utviklingen, men det hjelper ikke med høye krav når så få klarer å følge dem opp. Lukk opp øyene, for kanskje er vi ikke bare late. Hadde en voksen prøvd ett år på VGS, tror jeg de hadde forstått oss. Hverdagen er nærmest umulig å få til å gå opp. Vi er ”Generasjon prestasjon”. Et resultat av det nye kunnskapsløftet og statens ønske om å være de flinkeste studentene i Europa. Vi skal være best i alt.

Artikkeltags