AMTAS PÅSKEKRIM 2 – Til døden skiller oss ad

Episode 2: La historia de Nesodden (En reprise fra 2008)
Av
Publisert

PÅSKEKRIMStemningen var helt spesiell da politikerne ankom det ekstraordinære kommunestyremøtet i samfunnshuset på Tangen.

Nyheten om at kollega Geir Christensen på utrolig vis var funnet død skapte naturligvis uhygge, men det var noe mer som preget politikerne.
Det merket både samfunnshusets Anne-Lise Richardsen – som fikk beskjed om å sette inn kaffen og nesoddkringla, men deretter holde seg ute av salen – og Amtas journalist Erik Inderhaug.
«Hei Erik» hørte sistnevnte bak seg på vei opp trappa.
Det var Erik Adland som hilste på en sykkelhjelmkledd Erik Moe, og fikk et «hei Erik» tilbake.
Begge politikerne vendte så oppmerksomheten mot Inderhaug.
– Hei Erik, det er et lukket kommunestyremøte. Amta kan dessverre ikke være til stede her i dag, opplyste de.
– Ok, svarte journalisten, snudde, tok en titt på klokka, registrerte at han ville rekke 16.50-bussen ned til brygga og forsvant ut døra. «Hadde ikke de to politikerne merkelige uttrykk i ansiktene? Hvorfor skulle møtet være lukket?»

I det øyeblikk kommunepolitikerne stengte døra på Tangen, satte økonomisjef Arve Ruud seg ned i godstolen hjemme på Søndre Spro. Gjennom vinduet så han den nyinnkjøpte campingvogna, men skjøv den gode tanken om sommerturen til side.

Også han hadde hodet fullt av spørsmål. «Har det begynt å rable for meg?» tenkte han. Det var noe som ikke stemte. I alle årene som økonomisjef hadde han hatt fullstendig oversikt over kommunens inntekter og utgifter, og manet til forsiktighet. Nå løste det ene problemet seg etter det andre.
– Hvor kommer pengene fra? sa han høyt.
Han hadde ikke tall på hvor mange ganger han hadde gått gjennom momentene omkring for eksempel kunstgressbanen.
Hvor i alle dager kom kapitalen som utgjorde differansen mellom det som var budsjettert og det banen faktisk kostet fra?
Han bestemte seg for å ta en alvorsprat med rådmann Jan van der Hamp. Ruud likte den lune nederlenderen, og beroliget av sin avgjørelse reiste han seg og gikk over til PCen.
Gjennom nettstedet www.antiquevintagewatches.com kunne han dyrke sin store lidenskap – gamle klokker. Han vurderte privatøkonomien i et sekund før han resolutt bestemte at det var på tide å kjøpe det vidunderlige uret han lenge hadde beundret gjennom dataskjermen. Et amerikansk Waltham lommeur fra 1892.

Grytidlig dagen etter
satt en annen mann foran en annen PC. Det var lensmann Kai Snipstad. I hans trivelige kontor på Tangen sentrum luktet det kaffe allerede. Den livsviktige kaffen til tross, kun en tanke sto i hodet på ham: Hvordan kunne Geir Christensen ha fått en så sensasjonelt høy konsentrasjon av virkestoffer fra cannabis i blodet – kjekk arbeidsmann med rent rulleblad som han var? Og hva i alle dager gjorde politikeren i ventilasjonskanalen i nybygget på Vardentoppen?

Gårsdagens lille befaring hadde vist en forbindelse mellom nybygget og det gamle kruttlageret i fjellet. Snipstad hadde også kjent en merkelig lukt her inne. Litt som den man kjenner i gartnerier, med noe kryddersøtlig i tillegg. Kunne det være fra hasjen Christensen på mystisk vis hadde fått i seg?
Han bestemte at han i løpet av dagen skulle ringe Rolf Wiktor Snipstad i Kripos. Det var nemlig et spørsmål eller to han gjerne ville diskutere med sin kloke fetter.

Amtas nesoddredaksjon var samlet rundt bordet – som bugnet av aviser.

– Hvor mange ordspill går det egentlig an å lage med ordene «rød» og «død»? ville Petter Løken vite.
Rikspressen hadde store oppslag om saken med den døde Rødt-politikeren. Med ulike vinklinger prøvde de å ta rede på det pikante mysteriet.
Ingredienser som partiet Rødt, elektromontørjobben, luftesjakta liket ble funnet i, og politikerrollen, ble eltet og knadd og kokt sammen til forskjellig supper i de ulike avisene. Nesoddens kjendiser ble intervjuet, og folk fra Christensens arbeidsplass, uttalte seg.
Over morgenkaffen drøftet aviskvartetten hvordan dagen best kunne legges opp. En av dem skulle «ligge på» politiet etter spor i saken, en annen finne ut om obduksjonen av Christensen var ferdig og kunne fortelle noe, og en tredje skulle snakke med offerets politikerkolleger.
Det var for øvrig ikke bare dødsfallet journalistene måtte ta tak i denne formiddagen. Leder av AUF, og ungdomsrådet på Nesodden, Johannes Dalen Giske, hadde vunnet en stor internasjonal konkurranse for lydteknikere, og skulle intervjues av journalist Inderhaug.

En annen som hadde avtale med en av Amtas journalister denne dagen var Inger Johanne Norberg. Hun skulle fortelle hvordan det gikk med oversettelsen av de tre bindene om Nes-oddens histories til spansk.

Den vanligvis så friske og kvikke damen var litt blek i dag. «Forståelig nok», tenkte Ann-Turi Ford. Rosene i kinnene kom likevel tilbake når hun begynte å fortelle om bygdeboka. Om hvordan den, om mulig, framsto enda mer spennende på spansk. Om hvor spennende det var å oversette bind to, skrevet av Christian Hintze Holm. Og om hvordan hun gledet seg til å starte med oversettelsen av Harald Lorentzens bind tre.
– Når Santa Teclas innbyggere leser «La historia de Nesodden», vil de forstå hvor mye av en vennskapskommune vi egentlig er for dem, sa hun.
– Jeg tenker særlig på kapittelet om comercio, næringslivet, og el funcionamiento del hielo, altså isdriften, ivret hun.
«Var det noe litt manisk over Norberg i dag?» tenkte Ford.
Like før hun skulle gå ut av døra snudde den drevne politikeren seg mot journalisten, så henne rett i øynene og sa:
– Vet du at forskere i El Salvador har funnet ut at cannabis er en svært effektiv medisin mot mange ting, un mas eficiente medicamento?
Så forsvant hun ned trappene.

I sin politikerringerunde var Petter Løken nå kommet til Høyres Erik Adland.

Han var heldig og traff Catosenter-direktøren hjemme.
– Jo, du vet dette er en stor påkjenning for oss alle, fortalte han.
I bakgrunnen kunne Løken høre bjeffing og en vennlig damestemme: «Jeg stikker på pilatestrening nå jeg, Erik. Husk å mate hønene!»
Adland fortsatte:
– Du jeg tror forresten det blir litt feil å lage den helgesaken om plankomitélederkjedet slik situasjonen er nå. Kan vi utsette det noen uker?
Etter samtalen med Amtas journalist ble Erik Adland sittende og bla litt ukonsentrert i medlemsbladet til Norsk Rasefjørfeforbund, den etter hans mening mest glimrende utgivelsen av «Hobbyfjærfe» noensinne. Han så svært betenkt ut.

Kom inn hit litt alle sammen, ba Erik Inderhaug med dempet intensitet.

Med ørene vendt mot hverandre dannet de fire journalistene snart en ring rundt noen små høyttalere på Inderhaugs kontorpult.
mumle mumle ... fantastisk høy konsentrasjon av tetrahydrocannabinol og cannabidiol ... mumle ... en forbindelse fra det gamle tilfluktsrommet i fjellet til nybygget ... mumle ... luktet jord, litt sånn som i gartnerier – og noen annet ...
– Dalen Giske skulle demonstrere noe sonart utstyr han har laget, og så kom vi inn på denne linja, forklarte Inderhaug.
– Det er Snipstads stemme vi hører.

Inne på Jan van der Hamps kontor i det nye administrasjonsbygget på Tangen satt Arve Ruud i en behagelig grønn designerstol.

– Arrrfe! skarret nederlenderen, fah har du på hijertet i dag?
– Jo, jeg har tenkt så mye på dette med kommuneøkonomien, og at det er noe som ikke stemmer, begynte Ruud.
– Jeg forstår at det er mue å bekumre seg oufer i din schtilling, men fent! Jeg har jo ikke funnet fram de koffie til deg en gang! Beklacher!
Dermed forsvant den vennlige hollenderen inn på det lille tekjøkkenet tilknyttet rådmannskontoret.
– Du må schmake deize spesielle hollandse koeker! oppfordret han og satt et innbydende fat på bordet.
Bakverket var ulikt noe Arve Ruud noensinne hadde smakt før. Glasert med melis smakte den mørke formkaken uventet godt. Snart begynte han virkelig å slappe av. Det slo ham at trivialitetene rundt regnskapstallene som ikke stemte kanskje kunne vente litt. En liten stund senere, og etter det som hadde utviklet seg til å bli en av hverdagens små hyggestunder, gikk Arve Ruud oppløftet tilbake til sitt eget kontor.

Likevel, en drøy halvtime senere befant økonomisjefen seg ute på kunstgresset som dekket et betraktelig antall kvadratmeter på Berger.

Når han først hadde bestemt seg for noe ville han gjerne gjennomføre det, til tross for at han unektelig følte seg ganske ør i toppen – og underlig lattermild. I flere dager hadde han hatt følelsen av at det var noe viktig her. Noe med dette gresset.

Ved enden av banen sto en pickup med kåpe. Fra baksiden av den vinket teknisk sjef Svein Kaarød. Synet forekom Ruud så pussig og morsomt at han nesten ikke kunne holde seg.

«Mon tro hvordan Svein fikk overtalt van der Hamp til å gjøre en slik investering» humret han for seg selv og kastet et blikk på armbåndsuret (en IWC Yacht Club fra 1968). Han bestemte seg for å gå tilbake til bilen.
Like før han var ved enden av banen, fôr krykken hans plutselig gjennom det kunstige gresslaget. «Å nei!» tenkte han og betraktet det ganske store hullet han hadde laget. Hva var det som kom opp av hullet? Damp? Lakk gassen ut? Han kom seg ned på knærne og kjente en merkelig lukt sive opp fra krateret.
«Det lukter som jord, eller et slags krydder ... hm ... litt som den kaka jeg fikk av rådmannen», tenkte økonomisjefen.

Neste morgen fikk Snipstad en telefon fra sin Kripos-fetter Rolf Wiktor. Han hadde snakket med rettsmedisinsk, som igjen hadde snakket med noen kriminalteknikerkompiser, og de hadde snakket med åstedsgranskerne fra ventilasjonssjakten på Vardentoppen. Snipstad husket at de samme åstedsgranskerne hadde sett ut som spørsmålstegn da de fant Christensen død. Nå fortalte fetteren at en hel bataljon med Kripos-folk var på vei til Nesodden. Han ba lensmannsfetteren forte seg opp til Vardentoppen. Kripos hadde snusen i noe.

– Noe stort sier du? Snipstad så betenkt ut.
– Takk fetter, det er visst best jeg kommer meg av gårde.
Han tok på seg jakken og gikk ut av kontoret. Da han kom ut i gangen lot han merke til at alle de fire Amta-kollegene også stod klare til å dra. Han forsto de visste hva han skulle, men han skulle gitt mye for å vite hvordan.

Monika Jørgenvaag var ekstra tidlig på jobb, og satt og beundret sitt nye kontor. Hun stusset fortsatt over det van der Hamp hadde forklart, at kommunestyremøtet i forgårs var helt uformelt, nærmest en slags debrifing etter Geir Christensens merkelige dødsfall, og at de derfor ikke hadde behov for at hun skrev referat.

«Jeg skriver da alltid referat», tenkte hun.
Det var da hun skulle inn å ta noen kopier på det flotte tekniske rommet kommuneadministrasjonen nå kunne glede seg over, at hun fikk sitt livs sjokk. På gulvet lå Arve Ruud så lang han var. Den flinke økonomisjefen hun hadde lært å sette sånn pris på lå helt urørlig, og fra hodet rant en bred strime med blod.
Det gikk noen sekunder før formannskapssekretær Monika Jørgenvaag forsto at det skingrende redselsskriket hun hørte var hennes eget.

Artikkeltags