AMTAS PÅSKEKRIM 3 – Til døden skiller oss ad

Episode 3: Døden i ventilasjonsanlegget (En reprise fra 2008)
Av
Publisert

PÅSKEKRIMSV-politikeren Inger Johanne Norberg slet seg oppover Varden-bakken med sykkelen sin. Hun skulle til prestegården ved Nesodden kirke. Det hadde gått fortere å sykle andre veien, forbi kunstgressbanen på Berger, men hun trengte turen.

På Varden sto ikke mindre enn sju politibiler, i tillegg til biler merket NRK, TV2, Aftenposten og Akershus Amtstidende. Til og med et helikopter hang over området.
– Det er vel VG, tenkte Norberg.
Hun vurderte å stanse, men siden kommunestyrerepresentant Geir Christensen (Rødt) ble funnet død i ventilasjonsanlegget, var hun inderlig klar over at politiet hadde all grunn til å være på Varden. Norberg syklet videre. Hun orket rett og slett ikke forholde seg til alt oppstyret. Hun ville ikke svare på spørsmål fra Østlandssendingens utsendte eller andre journalister. For første gang i sitt liv ante hun ikke hva hun skal si.
Etter at hun leste mailen fra Arve Ruud, kommunens økonomisjef, der han fortalte om sine mistanker, var alt blitt helt umulig.
«Ruud kunne jo ha sendt denne meldingen andre steder også. Kanskje til kommunerevisor Svein Helge Johansen, eller til kontrollutvalgets leder Hans Petter Andresen? Til fylkesmannen? Hva vil skje nå? Og hva bør jeg selv gjøre?», tenkte Norberg.
En gnagende tvil plagde henne mer og mer for hvert eneste pedaltråkk. Men en ting var sikkert. Hun måtte snakke med noen hun kunne stole på. Det var derfor hun var på vei til prestegården. Selv om hun ikke akkurat var noen kirkegjenger, visste hun jo at prester er sjelesørgere for mange flere enn dem som har et nært forhold til kirken. Sokneprest Anne Marit Tronvik var dessuten gift med Høyres Harald Tronvik.
«Gift med selveste varaordføreren hadde hun nok fått innsikt i Nesodden-politikkens indre liv», tenkte Norberg.
I tillegg hadde soknepresten taushetsplikt. For sikkerhets skyld bestemte hun seg for å ta opp dette med taushetsplikten med det samme hun kom fram. Hun hadde ringt på forhånd og fått audiens - i stua på prestegården.

Samtidig som Norberg syklet den lange runden, spredde et sjokkartet rykte seg på Varden. Kriminalpolitiets mistanke om en cannabisplantasje under Vardentoppen hadde blitt bekreftet. Funnet dreide seg om en plantasje på ikke mindre enn 400 kvadratmeter gulvflate, med et klimaanlegg av ypperste klasse som ga de beste forhold for de tusenvis av cannabisplantene som struttet mot det kunstige lyset. Det var i et ventilasjonsrør over dette anlegget kommunestyrerepresentant Geir Christensen ble funnet død. Han hadde fungert som en propp for utluftingen, noe som resulterte i en voldsom kondens i røret. Christensen hadde ingen sjanse. Timene i røret gjorde at han ble eksponert for så store mengder tetrahydrocannabinol og cannabidiol via fuktigheten, at uttrykket «Å være stein død», aldri vil få den samme betydningen igjen.

Det viste seg fort at det også var mer av interesse på Varden. En av politiets hunder markerte ved jerndøra inn i til kruttlageret, den som angivelig skal lede ned til gamle katakomber og hemmelige ganger under området - bygget av tyskerne under krigen.
Sannelig ble det ikke dyrket cannabis der også! Pottene med hasjplanter sto tett i tett innover i gangene. Veggene var dekket med aluminiumsfolie, og et sinnrikt system av arbeidslamper og store byggvifter sørger for en akseptabel temperatur, selv om dette var adskillig enklere saker enn superanlegget under nybygget like ved.
Lensmann Kai Snipstad var nærmest i sjokktilstand:
«Hva i all verden betyr alt dette? Hvem står bak cannabisdyrkingen? Og hva har kommunestyrerepresentant Geir Christensen hatt her å gjøre?»
Han tok seg til hodet og skuet ut over Oslofjorden. Der så han den gamle nesoddbåten «Huldra» på vei utover.
– Hmmm, sa Snipstad høyt, men ingen lot til å legge merke til hmmm-ingen hans.

Han kvakk til da telefonen begynte å ringe.

– Snipstad her, svarte Snipstad.
Han rakk så vidt å tenke at han hadde en fin og myndig telefonstemme, før den fortvilte kvinnen i andre enden fikk all hans oppmerksomhet.
– Hjelp meg! Hjelp meg! Arve er død!
Snipstad kjente igjen formannskapssekretær Monika Jørgenvaags stemme med det samme.
Kripos-folkene reagerte uhyre raskt. De nærmest rev med seg Snipstad for å få ham til å vise vei, og i løpet av få minutter var hele troppen samlet i kopirommet i det nye kommunehuset på Tangen. Det tok ikke mange sekundene før de kunne slå fast at Arve Ruud var død. Dødsårsaken var også åpenbar. Ruud hadde blitt skutt på kloss hold.
Snipstad gikk bort og omfavnet en hulkende Jørgenvaag.
– Orker du å ta en prat? spurte han.
Jørgenvaag nikket, og sammen forlot de kopirommet og gikk mot formannskapssekretærens kontor. Litt brydd skubbet Jørgenvaag med det ene beinet bort noen brune smuler som lå midt på gulvet i gangen.
– Som folk roter. Nå som vi har fått et nytt kommunehus og alt, sa hun, men tok seg raskt i det.
«Dette er ikke tidspunktet for å kommentere andres rot» tenkte hun brydd, og tørket tårene med lommetørkleet Snipstad rakte henne.

Uten å ane noe
om utviklingen på Varden og i kommunehuset, syklet Inger Johanne Norberg i vei gjennom Blekslisvingene mot Fjellstrand. Ved Moghal Trading møtte hun Arbeiderpartipolitiker og kommunestyrekollega Erik Moe - også han på sykkel.

– Hei Erik!
– Hei Inger Johanne!
De stanset og begynte å snakke lavt sammen. Selv utendørs var de forsiktige. Etter en intens samtale, ble de enige om at det kanskje ikke var så lurt om noen skulle se dem så fortrolige, sånn midt på lyse dagen. Det var godt kjent at de to var helt på kollisjonskurs i politikken, og begge hadde et image å ivareta.
Moe vinket og syklet i retning Tangen, mens Norberg svingte opp mot Fjellstrand skole og Betania-bakken.

Inger Johanne Norberg begynte å føle seg litt bedre enn hun hadde gjort de siste dagene. Samtidig begynte gleden over å skulle få sitt store ønske oppfylt, nemlig å få oversatt Nesoddens historie til spansk, å blekne. Hun var inderlig overbevist om at hvis bare skolene i Santa Tecla fikk tatt disse verkene i bruk, kunne det være mulig å gi skolebarna og de øvrige innbyggerne en mulighet til å forstå Nesodden-samfunnet. Nesodden ville virkelig bli en vennskapskommune i ordets egentlige forstand. Likevel var det noe som gnaget på samvittigheten hennes.

Hun hadde forøvrig også hatt planer om å oversette Amta til spansk, og forsøkte seg på dette forleden. Men det var vanskelig. Leserinnleggene var verst. Og så sporten! Ettersom fotballinteressen i Santa Tecla var overveldende, ville det antakelig være sporten som interesserte dem mest. Da måtte hun vel oversette kampreferatene og orientere seg om situasjonen i de ulike lagene.
«Nei, et sted går grensen», tenkte hun.
Sant å si følte hun seg ganske oppgitt akkurat nå. Ikke hadde hun sovet noe særlig i det siste heller. Tvilen var i ferd med å ta knekken på henne. Hun følte seg nesten som en tikkende bombe. Den eneste hun hadde fortalt dette til var rådmann Jan van der Hamp. Han var så forståelsesfull, og lo godt da hun sa dette med tikkende bombe.
– Du, Inger Johanne, tikkende bomb? Nai, nai, nai! Vreselijk tolleprat. Du en zo kloek og zo fernuftik kvinne, sa van der Hamp, og ga henne en god bamseklem.
«Han forstår seg på kvinner», tenkte Norberg. «Og han forsto nok hvilket enormt ansvar det var å være lokalpolitiker. Du bærer jo liksom innbyggerne på dine skuldre. Tenk hvis vi må stenge skoler og barnehager på Nesodden? Innskrenke hjemmehjelpstjenestene? Rådmannen vår er nok en klok fyr ja». SV-politikeren smilte så vidt.
Likevel kjente hun tvilen komme sigende tilbake. Burde hun, som regnet seg selv for å være et jordnært kvinnemenneske, nå slå i bordet? Slå fast at nok er nok? Koste hva det koste vil? Gå ut i offentligheten med tvilen sin?
Hun måtte snakke med noen. Norberg rettet på hjelmen og tråkket i vei på flata etter Fjell-krysset.

Erik Adland slet med noen av de samme tankene som Norberg, der han satt bak det store skrivebordet sitt på Cato-senteret i Son. Lensmann Snipstad hadde ringt, og han var ikke like lun og hyggelig som han pleide. Han forlangte kort og godt en samtale straks. Adland skulle bare vente, så ville politiet ganske snart være der for å hente ham inn til et avhør på det nye politihuset i Drøbak. Adland frøs på ryggen. Hva var nå dette? Han hadde jo allerede sagt at han ikke ante hvorfor Geir Christensen befant seg i det ventilasjonsanlegget på Varden.

– Det er umulig å følge med hva de Rødt-folka gjør, hadde han sagt til Snipstad i går.
Men nå ville de tydeligvis snakke mer. Adland sukket tungt. Det virket som det var årevis siden han var i Sveits på det lederutviklingskurset, der det ble gjentatt om og om igjen: «Ledere må være løsningsorienterte, det er det viktigste av alt».
Jan van der Hamp var en av foredragsholderne. Han var spesielt interessert i å snakke med Adland, fordi van der Hamp selv hadde en nær venn som bodde i Norge, nærmere bestemt i Drøbak. Derfor hadde van der Hamp vært i Norge flere ganger, også på Nesodden.
«Oslos Long Island», hadde van der Hamp sagt.
Adland var blitt ganske stolt da de andre kursdeltakerne hørte dette. De viste stor interesse for hobbyen hans også. To av de sveitsiske kursdeltakerne var selv lidenskapelig opptatt av fjørfehold. De bodde landlig til utenfor Lausanne, og var veldig fornøyd med sitt trendy dobbeltliv. Hvitsnipptilværelse om dagen, og trivsel med familie og dyr om kvelden og i helgen - noe alle burde prøve, var de skjønt enige om.
Jan van der Hamp la ikke skjul på at han kunne tenke seg å jobbe i Norge.
– Jeg har noe å tilby enhver arbeidsplass, sa han på engelsk – kursspråket.
– Løsningsorientert som jeg er. Jeg ser ikke problemer, bare utfordringer!
Derfor var Jan van der Hamp den første Adland tenkte på da det skulle ansettes ny rådmann på Nesodden. Utfordringene var enorme. Det skulle bygges nytt og stort med begrensete midler. En virkelig kreativ og løsningsorientert person var hva som trengtes. Det hadde ikke vært vanskelig å få med seg så vel personalsjef som de andre, på at Jan van der Hamp var rådmannen Nesodden trengte nå.
Adland hørte politiet i trappa, og ikke lenge etter kom de marsjerende inn på kontoret hans. En av dem hadde med seg et par fjær i en forseglet plastpose. Adland måtte forbauset se litt ekstra på dem – de lignet da veldig på fjærene til Solveig, superhøna hans? Hjertet hans begynte å slå fortere.

Inger Johanne Norberg syklet videre mot Kirkekrysset. Hun gledet seg til å få lettet hjertet sitt hos presten. For som hun hadde sagt til Jan van der Hamp – hun var en tikkende bombe. Hun trampet i vei alt hun orket. Brått kjente hun trykket av en bil som presset seg mot sykkelen hennes.

«Det er ikke til å tro. Hvordan er det de grisekjører her på Kirkeveien», rakk hun å tenke før hun lå i grøfta.
Hun fikk et glimt av bilen som forsvant i retning Nesodden kirke.
«Men i all verden?», Norberg gned seg i øynene. «Det var da en av kommunens firehjulstrekkere!»
Støl, forslått og en smule skjelven, hadde hun ikke det minste lyst til å sykle videre. Hun ville i alle fall sitte litt i grøfta og tenke. Var det en god idé å reise til prestegården for å snakke? Jo mer hun tenkte på det, så var ikke det lurt i det hele tatt. Nei, hun måtte finne ut av det selv. Hun måtte ta sine egne valg, og ikke søke kirken og Høyre for å få hjelp. Hun sendte en SMS til Tronvik og sa at det hadde kommet noe i veien.
Norberg stakk hånda i veska og sjekket at det splitter nye speilreflekskameraet var like helt etter sykkelvelten, før hun igjen kastet seg på sykkelen og tråkket i vei mot Sandvold og videre nordover. Ved Bergerbanen så hun overrasket at kommunebilen som hadde presset henne av veien sto parkert sammen med en annen ukjent bil.
– Nå skal sjåføren sannelig få høre hva jeg mener om den slags råkjøring, motiverte Norberg høyt for seg selv.
Også teknisk sjef Svein Kaarøds nye kommune-pickup sto som vanlig parkert ved kunstgressbanen, eller KGB-banen som noen av politikerne kalte den. Men verken Kaarød eller noen andre var å se. Døra til det underjordiske vaktrommet for banens varmeanlegg sto åpen. Hun tittet inn døren, men så ingen.
– Hallo? ropte hun spørrende, men uten å få svar.
Så gikk ned de få trappetrinnene – og plutselig svartnet alt.

Den pensjonerte tolleren Kurt Bakken Braathen Vollen tittet bort på fotballbanen på Berger.

– Fin bane, eller hva sier du Rex?
Hunden hans Rex, en pensjonert tollerhund som hadde jobbet i mange år på Svinesund, var mest opptatt av et nypekjerr, i det han dro til. Bakken Braathen Vollen hang som et slips bak Rex, før han bråstoppet og nærmest tok stand ved nedgangen til inngangsdøra til varmeanlegget til kunstgressbanen. Hundeeieren tok i dørhåndtaket. I det døren åpnet seg, fikk han se noe han aldri skulle komme til å glemme. Der, i det som lignet en grønn oase, lå Inger Johanne Norberg helt stille. Han kjente henne fra spanskkurset han hadde gått på for et år siden, og forsto med en gang at her var det bare en ting å gjøre. Han slo nummeret raskt.
– Er det hos politiet? Jeg har funnet en død kvinne. I et gartneri under kunstgressbanen på Berger.

Artikkeltags