AMTAS PÅSKEKRIM 1 – Til døden skiller oss ad

Episode 1: Når døden smiler (En reprise fra 2008)
Av
Publisert

PÅSKEKRIMHvorfor måtte jeg si ja til dette her? Elektromontør Geir Christensen nærmet seg enden av røret.

Alle ventilene hadde
vært som de skulle. Han kunne ikke fatte og begripe hvorfor han fikk beskjed om å sjekke anlegget så sent på kvelden. Klokken nærmet seg midnatt, og han visste at magliten snart ville gå tom for batteri. Han irriterte seg fortsatt over at han måtte bruke en hel kveld på å sjekke noe som var i tipp topp stand, og han visste jo i tillegg at det var blitt gjort en grundig jobb i utgangspunktet. Ulydene som hadde blitt rapportert inn måtte ha kommet fra et annet sted.
«Heldigvis kun noen få meter igjen nå.», tenkte han.
Brått hørte han et dunk.
– Det kan ikke være tilfelle! Christensen krøp raskt opp til utgangen.
Han slo knyttneven mot luka, men den satt bom fast.
– Hallo! han ropte alt han kunne.
Han slo mot luka igjen, men den rikket seg fortsatt ikke. «Den luka kan jo bare låses manuelt», tenkte han febrilsk. Han så for seg bruksanvisningen, i det han fikk øye på en skygge igjennom gitteret som skilte ham fra omverdenen.
– Hjelp! skrek han av full hals.
Men skyggen forsvant, og skrittene den fulgte etter ble svakere og svakere. Brått begynte han å føle seg døsig, eller mer svimmel, eller - det kunne ikke være mulig - han måtte flire.

Det hadde ringt i ett siden den første spurven utenfor Tangen Sentrum hadde brusa med fjøra den morgenen. Kai Snipstad hadde ikke rukket mer enn en slurk av koppen med den svarteste jordmorkaffen og halvparten av Amtas sudoku, før han måtte svare den første telefonen. Han visste allerede nå, at dagens hendelse ville gjøre årets utgave av Nordisk Kriminalkrønike ekstra lang.

Telefonstorm til tross, det kunne vært verre. Etter omleggingen av Follo-politiet forsvant også lensmannskontoret på Nesodden. Innbyggerne var riktignok ikke tilfreds med ordningen. Etter tydelig å ha sagt sitt i en folkeavstemning, gikk kommunen til det skritt å overprøve reformen. Snipstad ble satt tilbake i lensmannsstolen, og lønnen ble postert under «ro og orden» i det svært så stramme kommunebudsjettet. Snipstad fungerte i alle ledd fra telefonvakt til uttrykning, men fikk bistand av annet politi dersom behovet var tilstedet. Siden lensmannskontoret forsvant, leide han nå kontor hos Amtas nesoddredaksjon. Kontorene hadde felles telefonsløyfe, noe som gjorde at det stort sett alltid var svar å få, enten det var av journalister eller kommunens politi. Denne dagen var han ekstra takknemlig for det. Det ringte igjen.
– Det er lensmann Snipstad.

Nå tar vi et møte! Redaksjonssjef Kirsten Berit Romstad hadde måttet be kollegene Ann-Turi Ford, Erik Inderhaug og Petter Løken om å slippe alt annet de hadde i hendene. Ryktet om dødsfallet hadde spredd seg som ild i tørt gress. Virkelig tørt gress. For han var død. Stein død. Med et salig smil om munnen hadde han ligget i ventilasjonskanalen i nybygget på Vardentoppen. Det var ikke dagligdags kost at kommunestyremedlemmer ble funnet døde på Nesodden. Nyheten var dømt til å bli rikskjent.

Samlet rundt møtebordet på Tangen Sentrum tok de en rask gjennomgang på hva som hadde skjedd. Leder i partiet Rødt på Nesodden Geir Christensen, hadde blitt funnet død i ventilasjonssjakten. Sjakten var lukket fra utsiden. Oppgaven ble nå å finne svar på: Hvordan hadde han kommet inn? Hvorfor var han død? Hvem hadde lukket sjakten fra utsiden? og sist men ikke minst, hvorfor smilte Christensen?
– Ja hva gjør en som er rød, død i et ventilasjonsanlegg? Journalist Ford så spørrende på de andre, men ingen svarte.
De la en kjapp slagplan for dagen. Det var ingen tid å miste. De måtte belage seg på jevnlige briefinger, for i slike saker gjaldt det å være like langt i etterforskningen som politiet - og gjerne lenger. Kontorløsningen gjorde det selvfølgelig enklere, men det var også alltid noen som snakket. Alltid noen som ikke klarte å holde potte tett.
– Vi må finne ut hvem, smilte Romstad lurt.

La historia es importante. SV-politiker Inger Johanne Norberg snakket fornøyd med seg selv. Hun følte hun nærmet seg målet om: «La historia de Nesodden». Bindene av Nesoddens historie oversatt til spansk. Bare tanken fikk det til å gå herlige frysninger nedover ryggen hennes. Innbyggerne i Nesoddens vennskapskommune Santa Tecla i El Salvador, ville nå få vite alt de trengte å vite om hennes kommune. Hun frydet seg:

– Soy fantástico!
Nå måtte bare pengene på bordet. En stram mine tok over ansiktet hennes. De sårt tiltrengte pengene.
Brått ringte telefonen:
– Hola!, unnskyld - Hei, det er Inger Johanne.
Den stramme minen gikk over i et forskrekket blikk:
– Hva er det du sier. Christensen?
I den andre enden holdt den oppskjørtete stemmen til Nesoddens rådmann, nederlandske Jan van der Hamp, et vanvittig gebrokkent tempo. Han snakket så fort at hun kun fikk med seg bruddstykker: Christensen. Død. Smilende. Norberg forsøkte å roe ham ned, og fikk dermed også med seg at det var rådmannen selv som hadde funnet Christensen død – låst inne i ventilasjonsanlegget på Vardentoppen.

Van der Hamp hadde overtatt rådmannsstolen i en kommune med store økonomiske utfordringer. Varden-tomta var solgt, og et nytt kommunehus skulle bygges. Det samme skulle ungdomsskole, kulturhus og bibliotek. Kommunen behøvde også nytt alders- og sykehjem, skolene trengte sårt å pusses opp, ja utfordringene sto bokstavelig talt i kø.

Alt sammen skulle ordnes samtidig som et stort kommunelån skulle betjenes. Men van der Hamp hadde utrolig nok klarte å få endene til å møtes, og vært en reddende engel for Nesodden. Det nye kommunehuset sto ferdig, og befolkningen virket fornøyd med den normalt blide nederlenderen, som nå fortalte Norberg om den tragiske hendelsen. På grunn av dødsfallet måtte de arrangere et ekstraordinært kommunestyremøte samme kveld, fortalte han. Kommunen måtte enes om hvordan dødsfallet skulle håndteres.
– Jeg kan ta det jeg Jan.
Norberg hørte en kvinnestemme i bakgrunnen av van der Hamp. Hun kjente den straks igjen. Det var formannskapssekretær Monika Jørgenvaag. Hun var godt likt av alle, og hadde stort sett oversikt over det som foregikk i kommunen.
Van der Hamp roet seg, og sa farvel til Norberg.
– Adiós! Jeg mener, ha det! svarte hun
Norberg så på klokka. Den var akkurat passert elleve. Hun gikk inn på amta.no for å lese mer. Det var rystende lesning. Journalistene i lokalavisa hadde virkelig noe å skrive om, og det virket som om de visste mye om dødsfallet allerede. Hun likte det ikke, og bestemte seg for å snakke med noen. Hun visste hvem hun skulle kontakte.

Jørgenvaag lukket døra til rådmannens kontor og gikk nedover gangen mot sitt eget. Hun ristet på hodet av at van der Hamp i det hele tatt kunne foreslå at han skulle ringe rundt til alle kommunestyremedlemmene alene. Det var jo hun som visste hvor alle politikerne befant seg til enhver tid, og derfor var det hun som kunne gjøre jobben med å innkalle til møter mest effektivt.

– Hei, hei. Hun vinket til kultursjef Marit Mellem idet hun gikk inn på sitt eget kontor.
Mellem kom trillende med en tralle full av mikrofoner, ledninger og annet splitter nytt utstyr til det nye kulturhuset. For kulturhuset hadde blitt en realitet mot alle odds. Van der Hamp hadde visst om en kulturhusstøtteordning som Norge hadde tilgang til via medlemskapet i EØS. Ingen hadde hørt om den tidligere, men pengene kom og huset ble bygget med det resultat at Mellem smilte enda mer enn tidligere. Jørgenvaag var også strålende fornøyd. Etter at hele administrasjonen hadde hatt tilholdssted på den tidligere Nesoddbåten «Huldra» i et par år, var et splitter nytt kontor den beste gaven hun kunne få.
For det var hell i uhell at kommunen ikke fikk solgt den gamle båten da det nye fergeselskapet Tide Sjø overtok båtrutene til og fra Nesodden. Det nye kommunehuset var nemlig ikke ferdig da administrasjonen måtte forlate de gamle tyskerbrakkene på Varden. På tomta sto nå boligkomplekset Vardentoppen, og kommunen hadde måttet betale enorme summer til de nye kjøperne Follo boligbyggelag og Peab, dersom administrasjonen ikke hadde flyttet innen den kontraktsfestede fristen. Van der Hamp hadde vært løsningsorientert som vanlig, og fikk alle til å se at en periode på «Huldra» var en god idé. Det hadde også vært praktisk de gangene ordfører og rådmann skulle møte ulike ministre i Oslo.
Jørgenvaag fant fram sin spesiallagde oversikt over politikere i kommunen og begynte å ringe. Ikke overraskende hadde de fleste fått med seg nyheten alt. Alle sa uten videre «ja» til å stille opp på det ekstraordinære kommunestyremøtet.
«Godt, da slipper jeg å ringe vararepresentantene», tenkte Jørgenvaag.

Erik Adland så å si hoppet ut av bilen og løp bort til postkassa si så smågrusen sprutet til alle kanter. Han åpnet lokket, tok ut innholdet, og bladde hurtig gjennom bunken med post. Amta, Aftenposten, regning, regning, reklame, og der - «Hobbyfjærfe» - medlemsbladet til Norsk Rasefjørfeforbund. Han fant fram til midtsiden, og der var hun. Solveig. Premiehøna hans av rasen sølvrandet wyandotte. Ei høne som hadde vunnet det som var å vinne, og fått så mange «Best in show»-priser at lettveggen på kontoret hans ikke hadde plass til en eneste rosa premiesløyfe til. Midt på veggen hang riktignok det gjeveste av alt, nemlig det forgylte plankomitélederkjedet. Nesodden kommune hadde ikke et eget ordførerkjede, og i samråd med rådmannen hadde han derfor gått til anskaffelse av et kjede til seg selv som leder av plankomiteen for nytt kommunehus.

– Viktig for motivasjonen, hadde han sagt til van der Hamp.
Når han tenkte seg om var det rådmannen sitt forslag, men han kunne ikke nekte for at han syntes det var en god idé.
Han kastet fjørfebladet fra seg. Selv om det var artikkelen om Solveig han tenkte på da han våknet i dag tidlig, var det andre ting som sto i hodet på ham nå - nemlig dødsfallet.
Det hadde vært umulig å ikke få med seg nyheten i løpet av dagen. I tillegg hadde formannskapssekretæren ringt ham på det hemmelige nummeret midt under et møte på jobben. Han kunne ikke fatte og begripe hvordan hun hadde fått tak i det. Like fullt, alle skulle møtes i kveld.
Brått hørte han en voldsomt kakling fra hønsegården i hagen. Adland tittet ut av vinduet, og rakk og konstatere at noen hadde parkert en sykkel i oppkjørselen i det det ringte på døra. Han småløp ut i gangen for å åpne.
– Hei Erik.
– Hei Erik.
Utenfor sto leder av Nesodden Arbeiderparti, Erik Moe. De så bekymret på hverandre.

Økonomisjef Arve Ruud rettet på slipset og tittet på skjermen. I årevis hadde han måttet forholde seg til røde tall. I årevis hadde han i budsjettforhandlingene fortalt et allerede ampert kommunestyre hvorfor de ikke kunne bruke mer penger. At kommunen allerede hadde lån til over pipa.

– Penger vokser ikke som gress, hadde han sagt.
Det er ikke lett å forklare alle at de statlige overføringene forsvinner i det store sluket av kommunale forpliktelser. Da han i sin ungdom drømte om å bli økonomisjef på Nesodden, hadde han en rosenrød forestilling av seg selv som den snille Onkel Skrue. Han skulle være det omvendte av den onde Scrooge, og være den som delte ut midler til skoler og barnehager, den som gjorde at Nesodden kommune kunne tilby enerom til alle de som trengte å bo gamle- og sykehjem. Slik ble det ikke. «Balanse, balanse, balanse.» Den dagen van der Hamp la ned grunnstenen til det nye kommunehuset, hadde han kun tenkt på at kommunen nå ville bli satt under administrasjon av fylkesmannen. Han hadde tenkt på hva han skulle si til økonomisjefkolleger i andre kommuner, når Nesodden havnet på den såkalte Robek-lista:
– Vi har blitt satt under administrasjon.
Han hadde øvd hjemme på den setningen, og sett for seg hvordan de andre økonomisjefene ville sende hemmelige blikk til hverandre. Nå kunne han likevel forundret konstatere at de andre økonomisjefene ringte til ham for å spørre om råd i stedet. For kommunen hadde alltid litt penger på lur, skulle det vise seg.

Ja, det er Snipstad
. Telefonen ringte idet han skulle til å forlate kontoret. Det var fra rettsmedisinsk institutt. Obduksjonsrapporten var klar allerede. Den kvinnelige rettsmedisineren i andre enden forklarte alvorlig at hun aldri hadde sett på makan til konsentrasjon av tetrahydrocannabinol (THC) og cannabidiol (CBD) i noen kropp hun hadde undersøkt. Han må minst ha fått i seg to kilo, fortalte hun.

Snipstad gjentok det hun sa ropende:
– To kilo. Rein HASJ!

Artikkeltags