Jesus eller julenissen?

Mariann L. Dahle

Mariann L. Dahle

DEL

KronikkFor en uke siden hørte jeg en mamma som syntes det var så hyggelig at barna trodde på julenissen.

Det forstår jeg godt, det kunne vært mer magi og eventyr i hverdagen til både små og store. Og i julen hører nissen med.

Så føyde hun til: "Det er i hvert fall mye bedre å fortelle dem om julenissen enn om Gud, for han finnes jo ikke."

I snart tjue år har Amta besøkt barnehager før jul. Svaret på hvorfor vi feirer jul har endret seg. Julenissen har utvilsomt blitt hovedpersonen. Ikke så rart. Nissen skaper skrekkblandet fryd og kommer med ting du ønsker deg. På Drøbak City lyder sågar sanger som "Julenisse, hør vår bønn" og "da nissen kom til vår jord" fra et eget barnerom.

Det minner om noe vi har hørt før.

I disse dager blåser noen støv av en gammel julekrybbe.  Et barn kom til verden i Betlehem -  og skulle sette spor helt til vår tid. Men kan vi tro på det i 2018? Tro arter seg forskjellig fra person til person, men felles for troen på noe eller noen vi ikke kan se, men som forhåpentlig vil oss vel, er at det ikke er viten - det er tro.

Jeg er relativt sikkert på at julenissen ikke finnes. Men selv om jeg skal innrømme at jeg tviler mer enn jeg tror; Gud vil jeg ikke avskrive. Når verden vipper, trenger jeg en strime av håp. Derfor gleder jeg meg over historien om et uskyldig barn som kom til verden i skinnet av en stjerne, og som ble tidenes symbol på peace & love. En som satte andre foran seg selv, strakk ut hånden til mennesker andre strente rett forbi, en som aldri lot seg kjøpe eller smiske med. Og viktig; tro må trumfes av medmenneskelighet og kjærlighet.

For tiden er jeg inne i historien om Ravensbrück, konsentrasjonsleiren hvor over 90.000 kvinner ble skutt, gasset eller pint til døde. Omgitt av ondskap skulle man tro de mistet troen, alle som én. Det skjedde sikkert noen, men mange overlevende fortalte at troen på Gud var det som holdt dem oppe. I den svarteste kjeller ga troen på at det fantes en som så dem, styrke.  Engang skulle de få møte sine kjære – om ikke før, så i  himmelen.

Jeg tror en gudstro kangi muskler når det røyner på. I Norge er vi velfødde. De fleste av oss har det materielt sett svært levelig, noe å tro på kjennes ikke påtrengende. Men mens du og jeg nyter julematen, lever hvert 6. barn i krig og konfliktområder. Krig har også gjestet Norge, den kan komme igjen.

Hvem vet når vi kan trenge et fnugg av håp.

Send tekst og bilder «

Vi vil gjerne høre om smått og stort som foregår i distriktet

Artikkeltags