Livet etter «da far var på Grini»

Av
Artikkelen er over 2 år gammel
DEL

Liv Riktor Lykkenborg er det hun selv kaller et 'motstandsbarn'. Torsdag lanserer hun boken på Det gamle Bageri.

I 1943 blir faren på grunn av illegalt motstandsarbeid, blant annet som aktiv i læreropprøret, fengslet og plassert på Grini. Moren satt alene igjen på Grefsen i Oslo med fem barn. Den eldste, Rolf, var nesten seks år da krigen brøt ut, den yngste bare en baby. Mens faren var på Grini, forsøkte moren å holde familien samlet gjennom flyalarmer og bombing, og flere ganger tok hun ett eller flere av barna med seg for å besøke faren.

«Så smeller det – og vi hører kuler suse gjennom lufta. For alvor opplever vi hvor farlig det er å gjøre noe tyskerne ikke liker – selv for oss som er barn. – Løp, roper de to voksne omtrent i kor, og vi løper, og tyskerne skyter. Vi hører smell og lyden av kuler som hviner i lufta. Jeg snubler og faller, og i det jeg reiser meg opp ser jeg en hesteskyss nede på Mosseveien, rett overfor fangeleiren. Det smeller igjen, og hesten siger sammen på veien. Skutt.»

Nazister og jøder

Jeg følte meg aldri trygg", forteller Liv, kjelleroppholdene om natta var nifse. Livet føltes ikke lenger like trygt for et lite barn. Samtidig som vi skjulte jøder i huset, noe vi barn helst ikke skulle oppdage, hadde vi Meyer, som var nazist og sjef i ordenspolitiet, som leieboer i etasjen over.

Soldater marsjerte i gatene. På vei til skolen sperret tanks rett som det var muligheten til å komme over Trondhjemsveien ˗ til Sinsen kapell der jeg gikk på skole de to første klassetrinnene, og når jeg var redd, tisset jeg i buksa. Så lenge vi gikk på skole på Kapellet med tanks og flyalarmer, kom jeg stadig klissvåt til skolen. Frøken hadde åpenbart ingen evne til å takle problemet, og skammen var vond å bære."

Drøbak

"Han kom egentlig aldri hjem", sier Liv i innledningen til Motstandsbarn – ikke slik vi hadde kjent ham tidligere. Da pappa kom hjem var han tydelig psykisk skadet, ute av stand til å takle en barneflokk og en ektefelle som også var skadet. Han var krakilsk, voldsom, ubehersket og breddfull av angst. Resten av livet våknet han ofte av mareritt der han gjenopplevde traumer fra fangenskap, forhør og tortur."

Det fantes et fristed. Om somrene – og en sjelden gang når det var vinter – dro familien til Løvlia i Drøbak. Der bodde bestemor og bestefar. Huset deres lå midt i et eventyrrike av en hage, med utedo, morelltrær og to kjempestore eiketrær som buet seg sammen til en portal. Mange av trærne var eldre enn både bestemor og bestefar.  Ja, eikene var så gamle at ingen som levde nå, kunne huske at de ikke hadde vært der, skriver Liv i Motstandsbarn.

Dette er ikke den første boka om Livs liv, for allerede i 1945 kom boka Mens far var på Grini, skrevet av Livs foreldre, Solveig og Fredrik Toralv Petersen, utgitt under pseudonymet Ulla Riktor.

Send tekst og bilder «

Vi vil gjerne høre om smått og stort som foregår i distriktet

Artikkeltags