«Kongens nei»

Norsk drama.Regi: Erik Poppe. Aldersgrense 9 år. Premiere 23. september i Lillestrøm, Lørenskog, Ullensaker og Årnes.

Peker mot spektakulær filmpremière på Borgen 

«Kongens Nei» er en usedvanlig film i norsk forstand. Den skyr heltedyrkelsen og Hollywood-importerte sjangerkonvensjoner, og forteller i stedet en overraskende nyansert og avdempet historie om et utvalg nasjonalrepresentanters opplevelse av noen dramatiske aprildøgn i 1940. Først og fremst kong Haakon, dernest den tyske diplomaten Cürt Brauer, men også mennesker på frontlinjen – som tenåringssoldaten Fredrik Seeberg og Oscarsborg-kommandant Birger Eriksen.

Årsaken til sindigheten? Regissør Erik Poppe, som gjennom filmer som «DeUsynlige», «Tusen ganger god natt» og «Hawaii, Oslo» har bevist flerfoldige ganger at han mestrer å fortelle mesterlig om mennesker i moralske konfliktsoner.

Ikke ulikt situasjonen kong Haakon sto overfor da nazistene banket på grenseovergangen med geværkolber og seilet krigsskipscruise langs norskekysten.

«Kongens nei» handler selvfølgelig om dagene før og i umiddelbar etterkant av invasjonen 9. april. Kong Haakon må sammen med kronprins Olav og familien flykte fra hovedstaden for å unnslippe tyske okkupasjonsstyrker.

Samtidig jobber den tyske ambassadøren Brauer med å finne en diplomatisk løsning på konflikten, men møter motstand i egne rekker. Kongen og kronprinsen blir fort stiftene som hindrer landets forsvar og regjering fra å gå opp i limingen, tross mangel på offisiell makt og handlingskraft. Det tærer på forholdet mellom far og sønn.

Poppe tilnærmer seg «Kongens nei» som om det skulle vært et historisk dokument, fortalt gjennom kronologisk daterte hendelser som sammen danner den helhetlige fortellingen om invasjonen. Ikke dermed sagt at «Kongens nei» er fri for dramatisering og fridikting. Selvfølgelig er det ting her som vil få akademikerne til å sette historiebøkene i halsen, men alle grep er gjort med hensyn til filmfortellingen. Det er heller ingen umiddelbare antydninger til voldsomme karakterdrap eller forvridninger av historien, slik andre norske historiske epos med Anders Baasmo Christiansen i bærende roller har tatt seg friheter til (halla, Watzinger).

Sånn sett er det smått imponerende hva Poppe & co. har fått til med «Kongens nei», tross den åpenbare begrensningen historien har: Nemlig at vi kjenner til den fra før. Vi vet tyskerne kommer, vi vet hva kongen vil si nei til, og vi vet at det hele kommer til å løse seg til slutt. Å likevel lage et krigsdrama som tross dette kiler nervene ved flere anledninger, er sterkt.

Krigshandlingene er imidlertid trygt plassert i skyttergravene. Det er det personlige og mellommenneskelige dramaet som står i front for «Kongens nei»: Konflikten mellom far og sønn; familiesplittelsen både kongen og diplomat Brauer utsettes for; fortvilelsen de begge kjenner på som enkeltpersoner med hele nasjoner på sine skuldre. «Kongens nei» er en Erik Poppe-film framfor noe. Solid forankret i Jesper Christensens tolkning av kong Haakon. Christensen er et emosjonelt enmannsorkester i vekslingen mellom sterk regent og kjærlig bestefar.

«Kongens nei» er et dundrende drama, en innsiktsfull biografi, og det nærmeste du kommer en ny nasjonalfilm på denne siden av «Trolljegeren».

Du kan allerede finne fram kvikk-lunsjen og lusekofta: Premieredatoen til «Kongens nei» blir sannsynligvis en fremtidig merkedag for norske kinoer.