Dette visste du ikke om Amtas nye redaktør

Med 157 centimeter på strømpelesten, ruver ikke Felicia Øystå i terrenget.  Det tar hun igjen i engasjement og spaltemillimetere. For det skal sies om Amtas første kvinnelige redaktør; noen redd aktør er hun ikke.

TIL DERE SOM tror at en kvinne ved Amta-roret betyr mer kosestoff og mildere formuleringer i spaltene; Dere har neppe truffet Felicia Øystå. Ikke bare har hun en fortid i slakterbutikk, hun er diametralt motsatt av alt som kan lukte av ukeblad og rosablogging.

- Nyheter! slår hun fast på morgenmøtene. - Hva har vi av nyheter?!

DET STARTET MED småjobber i Amta en gang på 80-tallet. Som tenåring ble hun mørkeromsassistent. Eirik Arnesen og Simen Storrud tok ferskingen under sine trykksvertede vinger, lærte henne fotograferingens A-B-C og sparket henne ut på fotballkamper. En sommer sto hun med nesen i støvete Amta-bilder som skulle sorteres og arkiveres. En kaos-jobb uten like, som forsåvidt passet den strukturerte ungjenta ganske godt.

25 år senere skulle Simen Storrud si til mørkeromsassistenten; Det er du som skal være redaktør!

Tanken hadde ikke slått henne.

- Jeg har nok vært i overkant avslappet til egen karriere og aldri hatt lederambisjoner. Det viktige for meg er å ha en jobb hvor jeg trives og har det gøy.

Sier Felicia Øystå. På et tidspunkt må likevel ballen ha begynt å rulle. Eventuelt eplet, som ikke falt så langt fra stammen - likevel.

SOM PRESSEFOTOGRAF FRA Norsk Pressefotografskole har 47 år gamle Felicia bakgrunn fra flere aviser, magasiner og ukeblader, lokalt og nasjonalt. I tre år var hun frilanser. Blant mye annet krysset hun Sør-Amerika på kryss og tvers, ble ranet med pistol i Brasil både en og to ganger, spiste middag med Nelson Mandela og fulgte Thorvald Stoltenberg i tre uker i det tidligere Jugoslavia. Kontrasten til fotooppdrag som på U2-konsert, hvor hun ble kysset i pannen av Bono, var stor. Men til tross for alt dette, og at hun på slutten av 90-tallet var fotoleder for Image photo services på fire ulike cruiseskip, hevder hun å være en «midt-på-treet-fotograf». Hun om det, kanskje tilførte hun reportasjene noe ekstra med en utilslørt nysgjerrighet. Satte grønne øyne i intervjuobjektene og stilte «odde» spørsmål.

Informasjonsarbeid for Røde Kors fulgte, deretter for Frogn kommune. Et ønske om å drive for seg selv vokste frem og i 2010 var hun med på å åpne slakterbutikken Drøbak Ferskvare på Pavelstorget. Halvannet år etter var det klart at man ikke blir veldig feit av bacon i Badebyen. Avislivet lokket, vikariat ble søkt i Amta og fem år senere kunne Felicia Øystå i forrige uke innta redaktørstolen.

- Amta er lokalavisen som er høyt elsket, men også får så hatten passer. Er dette drømmejobben?

- Ja, hvis ikke ville jeg ikke tatt den. Jeg kan ikke jobbe med noe jeg ikke brenner for. At jeg tråkket mine barnesko i Amta gjør avisen til en del av meg, sier Felicia Øystå, drøbakjente på sin hals. For tre år siden flyttet hun og mannen Alf til et rødmalt småbruk på Bilitt i Frogn, med to sønner, svigermor i bryggerhuset og to firbeinte med korte bein. En tålmodig mann, samt støtte fra vennegjengen, er viktig for henne. Gjengen har holdt sammen i mange år.

FELICIA ØYSTÅS AMBISJON er å lage god journalistikk for leserne. Hun kommer stadig tilbake til samfunnsoppdraget, det å skape debatt og bidra til at demokratiets prinsipper overholdes. Rett som det er høres telefonsamtaler fra sjefens hjørnekontor:

- Nei, vi kan dessverre ikke legge alle sakene våre ut på nettet helt gratis, vi har journalister som er ansatt her, de skal ha lønn. Jo, vi må nok fortsette med reklame. Det gir oss inntekter slik at avisen kan bestå. Nei, vi...

Og slik går nu dagan.

- Det går heldigvis lenger tid mellom hver telefon av denne typen, smiler Felicia Øystå. - De fleste har oppfattet at journalistikk er noe annet enn facebook og at vi ikke kan gi bort produktet vårt. Da blir avisen borte.

Hun har klokkertro på Amtas fremtid.

- Ja, enten den blir mer nettbasert eller omtrent som nå. Vi skal kort og godt være best på lokale nyheter, enten det er kosestoff eller forvaltningssaker, proklamerer hun.

SPØRSMÅL OM HVORDAN det er å være kvinne i redaktørstolen, får det ene øyenbrynet til å lette;

- Jeg reflekterer lite over akkurat det, det viktige er at den best egnede personen fyller denne rollen. Jeg har aldri opplevd det som noen ulempe å være kvinne i denne bransjen, jeg tror at hvis man ønsker en karriere, så er mulighetene like. Kvinner velger ofte bort lederjobber fordi de prioriterer annerledes. Det er selvsagt helt i orden, sier Felicia Øystå og legger til at moren Grete i sin tid var kvinnesakskvinne.

- Slik banet hun vei for blant andre meg. Det var ikke lett på 60-70-tallet å være kvinnelig journalist med høye hæler. Mamma kom stadig med historier om hvordan hun ble undervurdert, minnes Felicia.

Og faren Øystein gjentok ofte at han mente kvinner var litt smartere enn menn.

De fleste har oppfattet at journalistikk er noe annet enn facebook

GRETE OG ØYSTEIN ØYSTÅ, opprinnelig fra Mandal og Arendal, kom fra Oslo til Drøbak i 1963. Ikke bare ble de to svært profilerte kulturpersonligheter, som sammen og hver for seg fargela badebyen, de satte spor det skal støvler til å fylle. Om Felicia og broren Alexander har valgt å ligge noe lavere i det lokale kulturterrenget, har de likevel fulgt i samme gate; Han som redaktør for ukebladet Vi Menn, og nå Felicia for Akershus Amtstidende.

- Humor! svarer Felicia Øystå når vi spør hva som preget oppveksten i det hvite - i dag rosa - tårnhuset i Jørnsebakken.

Felicia minnes et hjem fyllt med latter og høy temperatur, og politikk, nyheter og kultur som essensielle ingredienser. Mor Gretes elegante penn sørget for kultur i Amtas spalter. Far Øystein skrev sanger, bøker, lokalhistorie, revytekster, og ynglet av ideer som fikk Drøbak til å blomstre. Rett som det var tok Rolv Wesenlund, Erik Bye, Ludvig Eikaas, Odd Børretzen eller Fredrik Stabel seg en tur til Jørnsebakken.

At både mor og far hadde svulmet av stolthet hadde de visst at vesle-datteren skulle bli redaktør, er sikkert. Attpåtil for Amta. Hun som tøffet seg i sort med piggsveis på ungdomsskolen. Som ikke likte å stå foran, men som holdt seg bak hver gang foreldrene lanserte nok et kulturelt krumspring.

Faren la aldri skjul på at han ønsket en journalistisk løpebane for barna sine.

- Det er åpenbart at foreldres ønsker smitter over på barna når det er pakket inn i et ønske, og ikke et krav, sier Felicia Øystå. Moren mente det ikke var så viktig hvilken vei barna valgte, bare de ble lykkelige. Det skapte en god balanse. Som voksen har det slått Felicia hvor sterkt man er knyttet til sine foreldre - selv i voksen alder. Også etter at de har gått bort.

- Jeg var et elsket barn som fikk mye støtte og ros, det er jeg takknemlig for, sier Felicia som har et stort nettverk i Drøbak og Frogn.

- Hva er fordelene og ulempene i rollen som redaktør når du kjenner så mange i et lite samfunn?

- Fordelene er tilgang på tips, en del føler jo at de kjenner meg, det gjør terskelen lav for å ta kontakt. Ulempene kan være at mange trekker slutninger om min habilitet, men i min jobb er pressens oppgave den viktigste, ikke mine relasjoner. Jeg ville aldri droppet en kritisk sak selv om mine bånd skulle være tette. Da overlater jeg saken til en stedfortreder. Amta er dessuten også avisen for Nesodden. Forrige redaktør bodde på Nesodden, så sånn sett bør det gå bra med et skifte.

- Hvorfor gleder du deg til denne jobben og hva blir de største utfordringene som redaktør?

- Jeg gleder meg fordi jeg brenner for lokalavisene i Norge. Vi er med på å ivareta demokratiet, for det er dessverre slik at man ikke alltid kan stole på det offentlige. Vi opplever det hver uke, og det er vår oppgave å passe på makten og pengene. Utfordringene er at norsk presse har dårlige økonomiske kår og en redaktør må også se etter potensielle inntekter for avisen. Amta har vært igjennom en nedbemanning som har vært krevende, men heldigvis er alle som jobber her dedikerte langt utover hva jeg kan forvente. Det gjør min jobb mye lettere, smiler Felica Øystå.