Den siste bohem i Drøbak?

Keramikeren Gry Hovind farget Drøbak med sin egen regnbuepalett. Denne påsken gikk hun bort. Vi bringer portrettintervjuet som sto på trykk i Akershus Amtstidende 24. oktober 2014.
Av
Publisert

I HJERTET AV Drøbak bor en dame med viltert hår. Fra vinduet med grønne karmer har Gry Hovind utsikt til torget og krysset i Lindtruppen, for ikke å snakke om til toget på 17.mai. Resten av året har hun selskap i byens puls. En hund bjeffer på fortauet, en trailer bremser og raljer videre. En herre rister paraplyen og går inn i banken, et par krysser gaten til Avistegnerhuset, tett omslynget.

Den gule Aasheimgården har sine hemmeligheter, og en av dem er skattkammeret til Gry Hovind. Hun ønsker velkommen (trenger ikke ta av på beina). Byr på kaffe og tenner en røyk.

Man blir overveldet. Nesten stum. Et fargerike.

– Jeg hadde neppe fått jobb som interiørarkitekt. Synes den minimalistiske, bleike tida vi har hatt nå er så stusslig, sier kunstneren og lander mykt i sofaen. Med lilla støvler, oransje leggvarmere, stripete strømpebukse og store smykker kler hun leiligheten. Eller omvendt.

– Det er mulig jeg er født i gæernt land, i gæern tid. Jeg liker det sydlandske. Farger. Rytmer.

Hun har fått spøkefulle kommentarer om gardinene som flagrer ut av vinduet. Noen mente det så ut som bordell.

– Vel, det er ikke mye bordell her. Kunst derimot! smiler Gry Hovind. Et par helger i høst har hun hatt døren åpen for dem som ønsker å kikke inn. Noen har minner fra gamle dager. Om staselige middager på hvite duker i de gamle stuene.

HUSET BLE REIST i 1800 av byggmester Torger Poulsen. Allerede da var planen klar; forretning i 1. etasje, leilighet i 2. Bernhard Magnussen forteller i boken om husenes historie at Drøbak Brændevinssamlag ble etablert i annen halvdel av 1800-tallet, med utsalg og skjenkestue. Korken ble plugget da forbudstiden trådte i kraft i 1920. Like etter overtok Willam Saltvig lokalene. Han drev manufakturforretning fram til Trygve Aasheim tok over, derav dagens navn.

I dag har Aasheimgården klesforretning og hudpleie i første etasje, og to leiligheter i etasjen over. For tolv år siden flyttet Gry inn i den ene. Etter fem år byttet hun til den andre. Her har Gry Hovind skapt sin egen historie. Malt veggene knallblå, listene grønne, noen med prikker på. Overalt henger malte og broderte bilder. Madonnamotiv, smykker, orientalske tepper. Kunstglass står tett i tett, bøker er stablet. Fløyelsstoffer i turkis, fargesterke mønstre og lukten av bøker og tepper gir sus av 1001 natt.

UNDER OPPVEKSTEN PÅ gården Hovind i Vormsund forsto Gry at verden var mer enn ei lita bygd. Far fylte på med litteratur og kulturhistorie, mor med kunnskap om husholdning (– Det var vel hun som egentlig drev gården, sier Gry), veving og håndarbeid. Bestemor kokte kaffe på bedehuset og bestefaren steppet inn for presten, om det knep.

– Far skulle aldri vært bonde han. Men så var han jo odelsgutt, eldst av tretten. Med ham hadde jeg mange rare prater, smiler Gry vemodig. Faren oppmuntret datteren til å følge drømmer, men skaffe seg en utdannelse.

Foto:

– Jeg har fått med meg et vidt spekter av impulser hjemmefra. En gave. Og så har jeg alltid vært veldig nysgjerrig. Det er nesten en forutsetning for å være kunstner, tror jeg.

HUN BLE TIDLIG klar over at hun måtte bruke skaperkraften. Tolv år gammel fikk hun sine første maletuber, og laget sitt første atelier i enden av gårdshuset. Da hun som 14-15-åring fikk snuse på kunstnermiljøet i hovedstaden, var det gjort.

– Hvor mange briller har jeg oppi her nå da, lurer Gry og roter i krøllene. På et stativ henger 10–12 par ekstrabriller, i tilfelle besøk av brilletrengende.

Hun trodde først det var tekstil som lå hjertet nærmest, prøvde flere teknikker, men det var keramikeren Grete Vexels Riser som skulle bli Gry Hovinds mentor. Hun lærte henne å dreie og kna og forme. Viste henne hvilke vidunderlige muligheter som lå i leiren.

Grys Hovinds øyne blir runde som to dreieplater. Brynene heises høyt i pannen;

– Da jeg lærte å lage hank – med vann og riktig håndgrep. Plutselig forsto jeg hvilket materiale jeg hadde mellom hendene. Jeg ble frelst, jeg. Der og da.

Det ble Statens kunst- og håndverksskole. Utsmykning av svømmehall på Kongsvinger og fylkeshuset på Hamar, invitasjon til prestisjetunge «Tendenser» i F15 på Jeløya og inn i varmen hos «Norske kunstnere» i Industrimuseet i Oslo.

– Noen fjær i hatten har det jo blitt, smiler Gry, som har hatt sin del av livets utfordringer.

80-TALLET VAR keramikkens glanstid. Nordmenn reiste mer, ble inspirert av gresk «sydenkeramikk», og kunstnere her hjemme utviklet sin egen stil.

Gry Hovind har laget de merkeligste ting, eller hva sier du om gullmalte skulderputer til designeren Chrizzia (Tine) Waagaards kolleksjon, hyllet som haute couture i Paris? Små stoler i keramikk, en elleve meter lang bølge, og ansiktsmasker? Miniatyrer av Drøbaks badehus? Hun har laget keramikksjakkbrett til Odd Nerdrum.

I Drøbak har hun hatt flere verksteder.

DET SISTE TIÅRET har romslige kopper vært Gry Hovinds «cup of tea». Hvor mange personligheter av noen kopper hun har tryllet frem, har hun ikke tall på, men det finnes ikke to like. Signatur kunne hun nesten spart seg. Alle som kjenner keramikeren ser at «dette er Gry».

- Nå er dreiebenken under bordet, sier Gry og svitsjer lighteren. Det siste halvåret har hun vært lærling hos glasskunstner Unni Knutsen.

– Jeg har blitt glasstatt. Fått mosaikk på hjernen.

Stolt henter hun fram et fargerikt «rytme-egg», fylt med småstein og pyntet med bitte små glassbiter.

Sånt blir det musikk av. Hvem vet hvor det kan ende.

– Men du, før du går, har du sett balkongen min – og glassverandaen? Et utrolig sted å sitte, særlig i tordenvær. Bli med opp trappen da – bli med å se!

Intervjuet sto på trykk i Akershus Amtstidende 24. oktober 2014.

Artikkeltags