Hvordan måles kvalitet i skolen? Det er ingen lett øvelse. Når vi snakker om en god skole tenker vi gjerne på klasserom med godt læringsfellesskap, elever som trives og flinke lærere. Det er ikke målsettingene det står på, men hvilke tiltak vi trenger for å komme oss dit.

De fleste partier kan forenes om mange tiltak som er viktig for å skape en god skole, som legger til rette for både læring, mestring og trivsel. Noen forskjeller kommer det likevel alltid til å være, og det bør det også være.

Tiltak som noen partier mener er en nødvendighet, kan andre partier anse som en belastning som hemmer mer enn det gavner.

Lærernormen er et slikt tiltak.

Lærernormen setter et tak for hvor mange elever det skal være per lærer i et klasserom. Intensjonen er selvfølgelig god, men lærernormen skaper flere utfordringer. Det er store lokale variasjoner mellom hvilke elever, klassetrinn og skoler som trenger ekstra lærere. Når vi vet at det er knapt med ressurser i skolen allerede, må vi målrette innsatsen mot de elevene som trenger det mest.

For å oppfylle lærernormen, mangler vi også en god del lærere. Da må vi spørre oss om det er viktigst å prioritere at alle klasserom i hele Norge skal innfri lærernormen, eller om ressursene kan brukes bedre. Å binde opp ressurser til en nasjonal norm som har lite rom for lokale tilpasninger, er neppe den beste måten å gjøre det på.

Skolen trenger fleksibilitet til å gjøre de lokale avveiningene, og målrette ressursene der de mener det trengs mest. For Høyre er det viktigste at elevene møter en trygg og faglig sterk lærer, ikke hvor mange det er. Konsekvensen av lærernormen blir at andelen ufaglærte fort øker, som fører til at kvaliteten i klasserommet faller.

Først og fremst må vi prioritere kvalitet i skolen. Da må lærernormen bort.