I forbindelse med 8. mars-arrangementet på Tangenten kom det en del reaksjoner, noe Amta dekket i et par reportasjer. At man står opp for noens rettigheter bør ikke gå hånd i hånd med at andre opplever seg ekskludert i frykt for å bli utsatt for trakassering. Så foregikk det meg bekjent ikke noe slikt på arrangementet, selv om det var påfallende hvor viktig det var for noen å definere hvem som skulle regnes som ekte kvinner.

For få år siden trodde mange av oss at verden tross alt gikk rett vei, med mer demokrati og frihet og bedre kår. Heldigvis er dette fortsatt delvis sant. Likevel har vi sett sterkere tilbakeslag enn mange har trodd, inkludert i USA og deler av Europa. Mye av det som så ut til å være i ferd med å være vunnet, kan ikke tas som selvsagt, men må fortsatt kjempes for. Likestilling og likeverd for kvinner er under angrep, ikke bare i land som Afghanistan og Iran, men også her hjemme.

Flere land innfører lover mot skeive, og støtter direkte eller indirekte opp under vold og undertrykking av store grupper av mennesker som ikke helt passer inn den dominerende kjønnsideologien. For noen er det å etablere fiendegrupper et mål i seg selv, og et forsøk på å styrke sin egen posisjon.

Også der hvor vi trodde at tidligere generasjoners tidvis smale og polariserte kjønnsroller gradvis slapp tak, så vi fikk større rom til å være helere mennesker, ser vi at det strammes til. Unger deles inn i blått og rosa mer enn noen gang, og reklame, sosiale medier og kropps- og forventningspress bidrar til at mange opplever det som tungt og trangt å være menneske.

Det er trist når en kamp for like rettigheter for noen samtidig gjør rommet trangere for andre, blant annet fordi de utfordrer vanetenkning eller fordommer knyttet til kjønn.

Jobben for romsligere kjønnsroller – som etter vår mening også bør innebære å anerkjenne en tredje kjønnskategori – går hand i hand med en fortsatt kamp for kvinner. Når noen tar en kamp for større mangfold og frihet, blir rommet større for oss alle til å være den vi er, selv om vi kanskje ikke ønsker å velge det samme som de som har tatt kamper før oss.

Jeg tenker at vi på Nesodden har et særlig ansvar for å sørge for at alle skal føle seg trygge, velkomne og inkludert og særlig i det offentlige rom. Dessverre er det mye som tyder på at vi fortsatt har en vei å gå. Jeg er stolt over at Nesodden var tidlig ute med å flagge i forbindelse med Pride, og vil fortsette å arbeide for at vi skal være en inkluderende mangfoldskommune.