Taxisjåføren sovnet bak rattet med passasjerer i bilen

– Jeg blir helt kvalm av å tenke på hvilke farer jeg utsatte passasjerene for fordi jeg var utslitt og trøtt, sier den tidligere taxi-sjåføren Kristian.

– Jeg blir helt kvalm av å tenke på hvilke farer jeg utsatte passasjerene for fordi jeg var utslitt og trøtt, sier den tidligere taxi-sjåføren Kristian. Foto:

Av

– Ingen brydde seg om at jeg var stuptrøtt og utslitt på jobb. Arbeidsdagen varte ofte mer enn 24 timer og alt dreide seg om penger, sier drosjesjåføren.

DEL

Landet rundt(frifagbevegelse.no) Det endte med at Kristian, som ikke er hans egentlige navn, brente lyset i begge ender. Til slutt var han så utslitt at legen sa stopp.

I mer enn ti år har han vært ute av arbeidslivet som ufør. Selv er han ikke i tvil om at arbeidsbelastningen som taxisjåfør bidro til det, selv om det ikke kan dokumenteres med hundre prosents sikkerhet.

– Jeg husker en natt jeg hadde parkert på holdeplassen og satt meg til å sove. Da jeg våknet satt jeg bak rattet noen kilometer utenfor byen, ute av stand til å huske hvordan jeg hadde kommet meg dit. Da ble jeg virkelig redd, og til min forskrekkelse satt det folk i baksetet, men jeg kunne jo ikke spørre dem hvor vi skulle. Heldigvis stod det på taxameteret. Da jeg endelig kom meg hjem, begynte jeg bare å grine. Vi burde jo blitt stoppet lenge før vi ble så slitne, sier han.

Landet rundt

Under fanen «Landet rundt» ønsker vi i Akershus Amtstidende å gi våre lesere tilgang til noen av de beste, artigste og viktigste artiklene fra de andre Amedia-avisene i Norge, inkludert Nettavisen og Broom. Dette er én av dem.

 

Nesten aldri fri



Kristian forteller om vaktlister som ofte medførte opp mot 100 timer jobb i uka. Vakter på ett døgn var nesten mer regel enn unntak.

– De første fire-fem årene hadde jeg sikkert et snitt på 80 timer hver eneste uke. Det ga god inntekt, men timelønna var jo elendig, smiler han.

Kristian angrer ikke på at han begynte å kjøre taxi. Han omtaler nemlig jobben som helt perfekt for ham.

– Det var jo veldig moro med en gang. Jeg er et nattmenneske som liker å jobbe på natta, og det ligger jo en frihet i jobben, samtidig som man treffer mange mennesker og ser nye ting hver dag, smiler han.

Utfordringen til Kristian var at han ikke klarte å begrense seg – og at heller ingen andre satte på bremsene.

– I ettertid har jeg funnet ut at jeg har ADHD, men det var jo fint for drosjeeieren at jeg ville kjøre så mye. Jeg så muligheten for å tjene penger, og det var jo lukrativt for drosjeieren også. Dessuten var jeg singel og uten forpliktelser. Det gjorde at jeg jobbet hele tiden. Jeg tror jeg hadde en lørdag fri det første året jeg kjørte, og jeg hadde vel aldri mer enn en uke ferie i de årene jeg kjørte taxi, forteller han.

Kjørte i søvne med passasjerer



En lørdag ble ekstra ille. Da hadde han jobbet fra halv sju fredags morgen, og det nærmet seg tidspunktet for å dra hjem og sove. Uheldigvis dukket ikke tidligvaktene opp, så da det kom inn en hastetur til Oslo for å hente noe på sykehuslaboratoriet, måtte han bare kjøre. Selv om det var mer enn 24 timer siden siden han begynte på jobb.

– Innover til Oslo gikk det bra med masse kaffe, høy musikk og vinduene nede for å få luft, men ved Løten på vei tilbake til Elverum måtte jeg bråbremse for et dyr som løp over veien. Problemet er at det ikke var noe dyr der. Jeg hallusinerte, og da jeg kom på sykehuset i Elverum med laboratorieprøven, var jeg så sliten at jeg ikke husket hvor jeg skulle gå, enda jeg hadde vært der mange ganger. De sier at folk som kjører i fylla er en fare i trafikken, men slitne og overtrøtte taxisjåfører er minst like farlige. Det er jo helt sinnssykt det vi holder på med, sier han og viser til både syketransport og kjøring av elever til og fra skolen.

– Jeg har vært helt utslitt når jeg har kjørt fra fødestua på speilglatt føre med et nyfødt barn bak i bilen, og foreldrene vet jo ikke om de som kjører barna deres i taxi til skolen nettopp har begynt på jobb eller har kjørt et helt døgn. Nå føler jeg på den frykten, og jeg blir rett og slett kvalm av å tenke på den faren jeg har utsatt passasjerene mine for. Samtidig følte jeg et ekstremt ansvar for å kjøre mer, bare fordi det var behov for det, selv om jeg egentlig var den siste som skulle hatt det ansvaret. Det var ingen som brydde seg om jeg var utslitt eller stuptrøtt på jobb. Alt dreide seg om penger. Også for meg, sier han og rister på hodet.

Advart mot å organisere seg



Spesielt var det populært å kjøre i Trysil i påsken.

– Jeg vet om folk som kjørte fire dager i strekk, uten annen søvn enn det lille de fikk på holdeplassen mellom turene, men med helligdagstillegg så kunne du kjøre inn 25.000 kroner om dagen der oppe om du kjørte minibuss. I Elverum kunne du tjene 5.000 kroner på hele påska, sier han.

Han beskriver dagene som jobb, sove, spise og dusje.

– I hvert fall hvis du var så heldig at du fikk tid til å spise og dusje. Det gikk mest i kaffe og røyk. Jeg ser jo at noen er skeptisk til muslimer som kjører taxi under ramadan, siden de ikke skal spise fra soloppgang til solnedgang, men det var jo ikke noe bedre det vi holdt på med, sier han.

Sammen med noen av de andre ansatte sjåførene begynte Kristian å vurdere å melde seg inn i Transportarbeiderforbundet.

– Drosjeeierne anbefalte oss å ikke gjøre det, fordi det var så mye surr og tull der. Blant annet ble det også advart om at dersom en sjåfør i Karasjok ikke fikk lønna si, så måtte alle sjåfører i hele Norge streike, og da ville vi ikke få lønn. Jeg har jo sett i ettertid at det kun var skremselspropaganda, men når du er så sliten at du kun går i overlevingsmodus, er det vanskelig å tenke. Jeg fryktet jo også å miste jobben dersom jeg sa i fra om ting jeg mente ikke var bra, sier han.

«Jobbe ræva av seg»



Vi har også snakket med en kollega av Kristian, som jobbet for en annen drosjeeier på samme sted. Han bekrefter at det var lange arbeidsuker som kunne komme opp i over 80 timer og hevder alle leiesjåførene hadde disse arbeidsforholdene.

De sier at folk som kjører i fylla er en fare i trafikken, men slitne og overtrøtte taxisjåfører er minst like farlige.

«Kristian», drosjesjåfør som vil være anonym

– Skulle det bli penger, måtte vi jobbe så lenge. Var det ikke noe å gjøre en dag, tjente du heller ingen penger. En gang tjente jeg 168 kroner etter å ha jobbet fra klokka sju på morgenen til elleve på kvelden, sier han.

Kollegaen til Kristian bekrefter også at han var utslitt etter de lange arbeidsdagene.

Han forteller at han måtte skrive ut en såkalt skiftlapp etter endt arbeidsdag, som var omtrent tjue centimeter lang. Han sovnet ofte før lappen var ferdig skrevet ut.

Selv om han synes det var en givende jobb og det å møte mennesker veldig interessant, har han ingen planer om å gå tilbake til yrket han nå har forlatt. Man måtte «jobbe ræva av seg» for å tjene penger.

Må bort fra provisjon



Etter mer enn ti år etter at Kristian måtte slutte, er inntrykket hans at det er blitt litt bedre i bransjen. Helt bra tror han imidlertid ikke det vil bli før lønnsystemet til sjåførene med kun provisjon blir byttet ut med fastlønn.

– Presset med at man kun har provisjon og ikke fastlønn er skummelt. Da er det så fort gjort å dette utpå i et jag etter penger. Vi hører jo om sjåfører i storbyene som putter i seg ulovlige ting for å holde seg våkne. Om det stemmer, vet jeg ikke, men det er jo utrolig hva man gjør før man går i veggen. Da ville det vært langt bedre om det ble etablert store selskap med mange ansatte sjåfører som jobbet turnus, og der alt det innkjørte gikk til å betale sjåførene en vanlig timelønn. Da tror jeg drosjenæringa kunne blitt bra, sier han.

Da kunne han også vært «bare» en diagnose som ufør unna en jobb som taxisjåfør.

– Det er mye positivt med å være taxisjåfør også. For meg passer egentlig den jobben perfekt. I hvert fall hvis jeg hadde vært frisk, og vi hadde hatt normale arbeidsdager, avslutter Kristian.

«Et eventyr»



Transportarbeideren har snakket med den aktuelle drosjeeieren i saken, som avviser at sjåførene hans hadde kritikkverdige arbeidsforhold.

Han sier vaktlistene og arbeidstiden som er skildret «er bare tull», men at han ikke husker akkurat hvor mange timer som stod på vaktlistene en normal uke.

Den tidligere drosjeeieren avviser også at drosjeeierne frarådet sjåfører å organisere seg i en fagforening og at han aldri har hørt om noen fryktkultur i bransjen.

Norges Taxiforbund, arbeidsgiverorganisasjonen til norske drosjeeiere, omtaler historien til Kristian som et «et eventyr» og vil derfor ikke si mer om saken.

– Når det gjelder arbeidstid, er nok det noe variabelt, men sjåførene har en frihet, så de tar litt fri når det passer, skriver Øystein Trevland, styreleder i organisasjonen i en e-post til Transportarbeideren.

Trevland skriver også at sjåførene selv kan velge å ta pause én time eller to når det er lite å gjøre. Han avkrefter også at taxieierne prøver å skremme sjåførene fra å organisere seg.

– Vi har et meget godt forhold til Transportarbeiderforbundet og synes det er fint om sjåførene er organisert. (ANB)

Send tekst og bilder «

Vi vil gjerne høre om smått og stort som foregår i distriktet

Artikkeltags