Det er på tide å reformere boligpolitikken

Av

DNB meldte nylig at syv av ti unge får hjelp hjemmefra når de skal kjøpe bolig, fordi det er nesten «umulig» for førstegangskjøpere å komme seg inn på boligmarkedet selv.

DEL

InnsendtHvorfor aksepterer vi dagens boligpolitikk, hvorfor protesterer vi ikke mot skyhøye leiepriser og rekordstor prisvekst i dagens boligmarked? Om tilsvarende prisvekst hadde økt på mat eller bensin, så hadde folk gått mann av huse.

Eierlinja står sterkt i Norge, og en overordnet målsetting i norsk boligpolitikk er at alle skal kunne bo trygt og godt. Dette er en ambisiøs målsetting, men også et uttrykk for at det å bo er et grunnleggende behov som må være tilgjengelig for alle innbyggere, uavhengig av husholdningens inntekt.

Etter årtier hvor boligmarkedet har vært overlatt til det frie markedet, kan vi konstatere at målsettingen om et trygt og godt sted å bo for alle innbyggere, langt ifra er innfridd. Hadde noe tilsvarende skjedd innen helse, sikkerhet eller utdannelse ville vi ikke lenger kunne kalle Norge en velferdsstat. At kun de med tilstrekkelig kapital skal kunne få utdannelse og nødvendig helsehjelp ville vært en tankegang som hører 1800-tallets klassesamfunn til. Så når det kommer til muligheten til å bo, så har vi kanskje blitt klasseblinde?

Denne utviklingen i boligmarkedet er mest synlig i og rundt storbyene, der prisen på bolig kan være opp mot 200–300 % dyrere enn i hva den er på bygda. Vi kan ta Nesodden som et eksempel, en kommune der boligprisene er i kraftig økning.

Nesodden er kommunen som utpeker seg med sin nærhet til både hav og skog, god grendekultur, sterk identitet og en stor andel kunstnere og kulturarbeidere (landets største). Nesodden påberoper seg å være en kommune med mangfold, der alle, uansett kjønn, rase, religion eller seksuell legning og økonomisk situasjon skal få plass. Men med boligpriser som gjør det nærmest umulig for både lavtlønnede og middelklassen, enslig forsørgere, frilansere, de uten arv og førstegangskjøpere uten stor oppspart kapital eller foreldre som kan stille som kausjonister, så blir dette mangfoldet fort skryt og ikke en realitet. Vi risikerer å miste noe av kommunens særpreg hvis vi ikke foretar noen grep for å endre kursen på boligpolitikken!

De som ikke har råd til å kjøpe sin egen bolig blir nå forvist til å leie dyre sokkelleiligheter eller anneks, som verken gir sikkerhet eller forutsigbarhet for leietager. Leietagere bistår også ofte med å betjene huseierens eget boliglån. Dette kan oppleves som dypt urettferdig, og det er nå på tide å rette oppmerksomheten mot klasseskillet mellom de som eier sin egen bolig og de som ikke får anledning til å eie.

Skillet mellom å eie og ikke eie blir større når man ser på den fortjenesten som de som eier hus eller leilighet får. Har du bolig i eller rundt hovedstaden, kan du tjene mye penger uten å gjøre stort. Den enorme prisveksten gjør det vanskeligere og vanskeligere å komme inn på boligmarkedet for førstegangskjøpere. Det lar seg ikke gjøre å spare til egen bolig, da prisveksten i boligmarkedet langt på vei overstiger lønnsveksten.

En tilbakevendende argumentasjon når utfordringer med å komme inn på boligmarkedet tas opp, er at dersom du ikke har råd til å kjøpe noe i den kommunen du bor, så får du vel bare flytte til et annet område.

Denne holdningen og innvendingen er svært problematisk. For det første viser en slik holdning at segregering er noe som er helt greit, de rike kan bo for seg og de fattige for seg og de midt imellom de kan bo for seg, de også. Å skape en slik avstand mellom folk og vise manglende forståelse for at innbyggere møter forskjellige utfordringer er med på å skape økende konflikter og et samfunn som er mindre trygt. For alle. Er det en utvikling vi ønsker?

For det andre så ønsker de fleste mennesker å fortsette å bo der de har tilknytning, familie, venner, jobb og skole. Hvorfor er det kun de innbyggerne med mye penger som skal få muligheten til å velge om de vil bo der de har tilknytning? Burde ikke muligheten til å bo trygt på et sted man har tilknytning være en mulighet for alle kommunens innbyggere?

Hvor finnes visjonene for en bærekraftig boligpolitikk? Hvorfor er politikerne så fraværende på dette området? Per i dag er det kun kommersielle aktører i byggebransjen som bygger ut på Nesodden. Hvor er kommunens planer som tilrettelegger for kooperativene, boligbyggelagene og de sosiale boligalternativene?

De som ble født på 40-tallet kjøpte sine første hjem på 60- og 70-tallet og måtte da betale rundt en årslønn. I dag må du ut med rundt 6 årslønner for tilsvarende bolig. Det kan virke som om vi som borgere er av den oppfatning at boligmarkedet er noe som er prisgitt naturens gang, som en vill tiger ingen kan stoppe. Det gjelder å henge med på den ville prisveksten, satse det man har og låne det man kan. Og for å betjene det høye avdraget og vise banken at lånet kan betjenes må det skaffes leietagere. Istedenfor å kun bli huseiere, blir mange små eiendomsmagnater, fanget av den vilde makeløse kraft som kalles markedsliberalism.

Men er dette å anse som valgfrihet? Selv om du skulle være så heldig å ha såpass med kapital at du kan komme deg inn på boligmarkedet i 2019, har du antageligvis lånt så mye, at du ikke nødvendigvis har stort valg igjen når det kommer til arbeid, fritid og interesser som er andre elementer i et menneskets liv som gir en nødvendig følelse av trivsel og opplevelse av frihet.

Det å kunne ha et sted å bo, burde ikke være spekulativ business. Det å få eie sitt eget hjem, eller velge å leie, må være mulig for alle innbyggere. Det er på tide å reformere boligpolitikken! 

Linda Maria Lorvik, Vanna Bowles, Natascha Siegert

Nesodden

Send tekst og bilder «

Vi vil gjerne høre om smått og stort som foregår i distriktet

Artikkeltags