Da det endelig ble vedtatt at det skulle bygges et nytt tunnelløp i stedet for bro, tok jeg kontakt med prosjekteringsgruppen og forhørte meg om planene.

Noe som forundret meg, var at den nye tunnelen skal bygges med to brede kjørefelt. Dagens tunnel har totalt tre kjørebaner arrangert slik at det er doble kjørebaner i motbakkene på begge sider. Denne tunnelen skal senere bygges om slik at den får to brede kjørefelt, som den nye.

Den søndre tunnelen vil få to brede kjørefelt i retning øst og den nordre tunnelen vil få to brede kjørefelt i retning vest.

OK, når alt fungerer som det skal.

Når alt fungerer som det skal og trafikken flyter jevnt er det helt sikkert best med to brede og gode kjørefelt i hver retning.

Mitt spørsmål er hvordan det fungerer de gangene det er en ulykke eller planlagt vedlikehold i den ene tunnelen?

Ulykker og branner i tunge kjøretøy vil fortsatt være en realitet. Og vi vil fortsatt oppleve stenging av den ene tunnelen i flere sammenhengende uker av gangen.

Kjempelange køer?

Når den ene tunnelen er stengt skal det kjøres toveis trafikk i den andre tunnelen. Tungtrafikken klarer å oppnå omkring 30km/t i motbakkene. Hva da når det ikke er forbikjøringsmuligheter?

I praksis vil vi helt sikkert oppleve lange køer fra begge sider.

Når det er tett trafikk, vil det bli stillestående også inne i tunnelen. Hvordan ser man for seg å løse det? Vil tungtransporten måtte kjøre via Oslo når den ene tunnelen er stengt?

I et hundreårs perspektiv.

Konklusjonen er for meg og mange andre, at dette er en usedvanlig klønete måte å krysse Oslofjorden på.

Hvis man ikke evner å bygge en tunnel som både er sikker (i henhold til gjeldende bestemmelser), hvor trafikken flyter godt, også ved toveis trafikk – MÅ man tenke nytt.

Det valget man nå tar, må man se på i et femti til hundreårs perspektiv. Da må man velge den beste og mest fremtidsrettede løsningen.