Navn: Mikkel Vika

Alder: 37

Yrke: Rådgiver i Patentstyret/forfatter

Bosted: Nesoddtangen


Du har begått din tredje novellesamling – fortell!

– I likhet med min forrige bok, «Jeg vil helst ikke være her», handler «Til hundene» om de nære relasjoner – forholdet mellom brødre, sønner og fedre, parforhold og vennskap. Her forsøker jeg å finne de sviende såre punktene, og de små, hverdagslige glimtene av lys.

Er historiene inspirert av reelle hendelser?

– Ofte er det små ting jeg har erfart selv, noe jeg har overhørt eller situasjoner jeg har sett andre befinne seg i. Det trenger ikke være de store tingene, blant annet ble det en novelle av at vi skaffet oss en katt.

Hva er trikset for å få tid til å skrive ved siden av jobb og barn?

– Jeg forsøker å være streng med meg selv på reiseveien mellom Nesodden og Oslo, og prøver å bruke den tiden til å lese, tenke og notere, framfor hvileløst å trykke på telefonen. Ellers blir det sene kvelder når barna har lagt seg, og det er ikke alltid like lett å frambringe overskuddet man trenger for å skrive.

Har du stor selvdisiplin?

– Jeg mener ja, men i lys av det jeg svarte på det forrige spørsmålet, kan jo nå de som pendler med samme avganger som meg, eventuelt arrestere meg på dette neste gang jeg sitter der med telefonen.

Her leser du et tidligere intervju med Vika:

Hva er det største komplementet du har fått for bøkene dine?

– Det må være de tekstene som enkelte lesere har sagt at de har hatt med seg i lang tid i etterkant. Da har man truffet noe, og noen, og det kan man vel kanskje si er hele poenget med å skrive for andre.

Du er fra Tønsberg, men havnet på Nesodden?

– Jeg traff min kjære Silje under studietiden i Bergen. Da vi ventet barn nummer to, og leiligheten på Sagene ble liten og noe større i området astronomisk dyrt, vendte vi nesen mot stedet hun vokste opp, Nesodden, et valg vi bare sjelden har angret på.

Er det noe du savner på Nesodden?

– Jeg savner en svømmehall. Selv om det finnes et basseng på Sunnaas, har jeg aldri klart å sette meg inn i når det er åpent og for hvem.

Hva er den viktigste avgjørelsen du har tatt?

– Umiddelbart tenker jeg på den dagen jeg våget å sende inn manuset, som ble til debutboka Nowa Huta. Heldigvis ble det antatt på første forsøk, ellers hadde jeg nok ikke forsøkt igjen.

Hvis du fikk 100.000 kroner til et lokalt formål – hvem ville fått pengene?

– Marinreparatørene! Et sted må man begynne for å gjenopprette livet i indre Oslofjord, og hvorfor ikke begynne med gamle synder – vårt eget avfall.

Hvem fortjener en rose?

– Alle bibliotekarene på biblioteket! Selv om de iblant må opp med «hysjefingeren», mener jeg de gjør en god jobb for å stimulere til leselyst blant voksne og barn. Gi dem en bukett hver.