Tankene går tilbake nøyaktig ett år. Omikron hadde nylig blitt enda et ord vi måtte innlemme i vårt pandemi-vokabular. Min mor var 93 år. Etter et hjerneslag, ble hun sterkt pleietrengende. Til Nesoddtunet kom hun like før jul. Med enkle forholdsregler (som var en del av dagliglivet uansett), kunne vi heldigvis ta oss inn til henne. Som enke i 26 år, i eget hus på Nesodden (14 mil fra familien), hadde hun ikke så mange å lene seg på. Med en medfødt øyelidelse, hadde synet aldri vært helt operativt, men med en iboende stå-på-vilje og stahet, ga hun seg ikke: Hun skulle bo hjemme til «the bitter end»! Dette hadde ikke vært mulig uten «englene» som hun kalte dem. André, Kari og hun fra Tyrkia og han fra Eritrea – fra hjemmesykepleien/-tjenesten. Jeg fikk stadig høre om hvem som ble far for første gang og hvem som hadde datet hvem. Mentalt var mor 100 prosent oppegående. Dermed fikk hun også med seg alt om viruset. All viraken rundt dette kalte på minner fra krigen.

Slutten nærmet seg. De mer liberale smittevernreglene tillot barnebarn og oldebarn et siste fysisk besøk. Vi hadde også kjøpt inn en KOMP – en telefonoperert skjerm. Den fikk vi lov å ha på mors rom, vi kunne se og høre hverandre. Ja, hun trodde vi var i rommet. Det skal ikke legges skjul på at vi opplevde hvor hektisk jula var for de på vakt og mors frustrasjon over ikke å skjønne hva de sa. Fortvilelsen var like stor hos de ansatte. Høreapparatene var forsvunnet på sykehuset, og det var forskjellige aksenter og språkforskjeller. Alt dette ble bedre, da hverdagen begynte.

I dag fylles jeg av takknemlighet. Mor fikk en verdig død. På ettermiddagen den 28. januar 2022 var hun reiseklar. Hun åpnet øynene litt – hun var alltid så opptatt av døden og hva som ventet på den andre siden. Hva så hun? Hun visste iallfall at jeg var der og fulgte henne til siste slutt. Nesten til kjedsommelighet bekjente hun at hun hadde hatt et godt liv, og hvor takknemlig hun var for at Norge var blitt et mye bedre samfunn enn det hun ble født inn i 1928.

Opptak fra «Brennpunkt» tatt under pandemien retter søkelyset mot de uverdige forholdene som pasienter og ansatte må leve med i eldreomsorgen. Nesoddtunet er vel ikke et såkalt «Livsglede-hjem», kanskje (LOL). Hjemmesykepleien er kanskje heller ikke så presset som i hovedstaden. Måten min mor og jeg ble ivaretatt på, synes jeg var «på norm». Skulle ønske det var slik i alle landets kommuner.