Hadeland.no: – Nei, min intensjon er at det skal brukes og endres, ikke bare fryses og betraktes. Men mange tror det er et museum, ikke at jeg faktisk bor her. Da blir jeg egentlig litt stolt, for jeg har gjort et ærlig forsøk på å vise husets historie. Og det er sånn jeg vil ha det, sier 52-åringen.

Hjelløy kjenner en tilfredsstillelse ved å ha noe særegent, og ikke følge strømmen.

– Det er også mange andre som setter pris på huset. Ikke bare jeg, selv om jeg bor alene. Folk liker seg her, og jeg har aldri hatt så mye besøk som etter at jeg flyttet hit.

Annonse i Hadeland

Vi drar tilbake til begynnelsen av 90-tallet, i første omgang. Morten Hjelløy, fra en drabantby på Bøler, er midt i 20-årene og på husjakt. Men han er ikke ute etter et vanlig husbankhus.

LANDET RUNDT

Under fanen «Landet rundt» ønsker vi i Akershus Amtstidende å gi våre lesere tilgang til noen av de beste, artigste og viktigste artiklene fra de andre Amedia-avisene i Norge, inkludert Nettavisen og Broom. Dette er én av dem.

– I utgangspunktet var jeg på utkikk etter en trønderlån. Jeg rykket inn annonse i flere lokalaviser, og dro på «turné» i Østerdalen i ferien 1992. Jeg holdt på å kjøpe et hus på Savalen, og hadde også kjøpt skriverstua i Søndre Land hvis det ikke var for at Randsfjordmuseet overtok det, forteller han.

På sensommeren i 1993 fikk han imidlertid en telefon fra Kristen Gjefsen, som hadde sett annonsen i Hadeland. Han eide Gjefsen gård ved Jarenvatnet, og ønsket å kvitte seg med den gamle hovedbygningen fra slutten av 1600-tallet på Øvre Gjefsen.

– Jeg reiste sporenstreks opp dit en helg i august, og da jeg så huset var jeg solgt. Det var på alle måter utdatert, og jeg skjønte at det måtte store omkostninger til. Men det var en aura rundt huset, og da jeg gikk rom for rom, skjønte jeg hvor langt tilbake i tid det gikk, sier Hjelløy.

Bildeserie

SE BILDENE: Morten bor i hus fra 1687

– Mest riktig å la huset bli på Hadeland

Han fikk huset for en symbolsk sum, mot at han gjorde all jobben med å plukke det ned og flytte det. Han brukte to år på å demontere og legge det på paller. Samtidig begynte han å se etter en tomt utenfor Oslo et sted, hvor han kunne sette opp huset på nytt.

– Jeg leita først og fremst på Lier, Nesodden og Romerike. Men far og jeg gikk flere turer på Hadeland da vi jobbet med å ta ned huset, og jeg tenkte etter hvert at jeg like gjerne kunne sette det opp her. At det både ville være mer riktig og billigere, sier Hjelløy.

Flere spaserturer senere, i tillegg til en del samtaler med folk på Hadeland, førte til at han i 1995 kjøpte eiendommen Nordhagan i Langgutua på Jaren, ikke så langt fra folkemuseet.

– Det sto en falleferdig tømmerkasse og en hytte her, så jeg måtte rive to hus til for å få satt opp mitt ene, forteller han.

– Jeg hadde møblene først, så huset og til slutt tomta. Det motsatte er nok mest vanlig, sier Hjelløy.

– En katastrofal investering

Han opplevde Gran kommune som meget velvillig i byggesaken. De ønsket å beholde et autentisk våningshus i bygda.

Etter å ha revet de to andre bygningene, begynte Hjelløy å grave etter vann og for å få kjeller. I 2001 var huset klart til innflytting.

– Men helt ferdig med det kommer jeg nok aldri til å bli, sier Hjelløy, som har lagt ned en enorm egeninnsats siden han kjøpte huset for 26 år siden.

– Det har blitt mye mindre med årene, og det er egentlig veldig ergerlig. For jeg elsker å gå her hjemme og snekre og ordne. Det er trist at jeg ikke har fått gjort mer, men det er tids- og ikke minst økonomisk spørsmål.

– Hvor mye penger har det kostet deg så langt?

– Jeg begynte å bli uinteressert i å regne på det da det bikket fire millioner. Rent investeringsmessig er dette et helt håpløst prosjekt. En katastrofe. Og når det er et eller annet som ryker, som det er store kostnader med, blir det litt uoverkommelig noen ganger.

Tidlig fascinert av gamle hus

Huset sto antakeligvis ferdig i 1687. En undersøkelse foretatt av Riksantikvaren viste at tømmeret er hogd i 1685 og 1686. Det ble opprinnelig bygget inntil et annet hus, noe som var vanlig på den tiden. Dette ble revet, men i 1718 ble det bygget en dagligstue inntil hovedbygningen.

– Da ble også kjøkkenet her utvidet. Dette huset har aldri stått alene. Det var også en del av et stort tun, som gikk i en slags vinkelform. Det var hus på rekke og rad til mange ulike formål, forteller Hjelløy.

Da han kjøpte huset var det 30 meter langt, inkludert dagligstua. Nå er det 17 ganger 10 meter i to fulle etasjer, med full kjeller og stort loft.

– Hvorfor gjorde du et så utradisjonelt boligvalg?

– Både farfar og morfar kom fra andre steder enn Oslo, og jeg tilbrakte nesten alle somrene i oppveksten på Vestlandet, i Telemark og i Nord-Norge. Jeg så barndomshjemmene deres, og ble mer og mer fascinert av gamle hus. Jeg vet ikke helt hvorfor, men jeg fikk stor sans for den unike egenarten og at de gjorde seg så flid med detaljene i gamle dager. De hadde «frykt» for rene flater. Det var utenkelig og smakløst med flater uten dekor.

Den «frykten» lever Hjelløy også godt med, og han er like fascinert den dag i dag.

– Man må være veldig interessert og ta et valg som bryter med hvordan folk bor i dag. De fleste i dag moderniserer hvis de skal restaurere. Jeg «eldrifiserer», og det er det veldig få som gjør, sier Hjelløy, som har jobbet med antikviteter i hele sitt voksne liv. De siste årene har han arbeidet mye med restaurering av gamle båter, blant annet gamle hurtigruteskip.

– Noen kaller meg entusiast, andre idealist. Stefaren min kaller meg fanatiker, jeg synes nesten det er bedre, sier Morten Hjelløy.

Overnatting og omvisning

Skilt både ved og på huset røper at pilegrimer kan overnatte her på sin vandring.

– Det har vært herberge her i et par år, men det er ikke så mange som har benyttet seg av det. Det er jeg litt skyld i selv også, for jeg er mye borte på jobb. Jeg kunne ha tenkt meg at noen hadde driftet det når jeg er borte, for det hadde vært fint både med inntektene og at huset blir brukt, forteller Hjelløy.

Når han får pilegrimer på overnattingsbesøk, låner han bort soverommet og sover på stua selv. Han har akkurat laget et lite soverom til, men gjestene må dele bad og kjøkken med Hjelløy.

– Jeg ønsker å gjøre noe med det etter hvert også. De fleste vil ha mat, så da spiser vi som regel sammen, sier han.

Pilegrimer eller ei, det har gått folk i gutua forbi eiendommen i mange hundre år. Og det gjør det fortsatt.

– Mange er veldig nysgjerrige, og jeg har hatt omvisning for flere hundre oppigjennom årene, forteller Hjelløy.

Mange møbler fulgte med

En god del av møblene er fra huset, og står akkurat slik de opprinnelig gjorde. Hjelløy har komplettert med egne antikviteter.

– Det var ingenting igjen fra 1600-tallet, dessverre. De fulgte moten, akkurat slik folk i dag gjør, endret og moderniserte. Men det var igjen noe fra slutten av 1700-tallet, da det ble gjort en stor modernisering av huset, forteller han.

Det eldste møbelet som sto igjen, var en kommode malt av kunstneren Peder Aadnes fra Søndre Land. Den er fra rundt 1780.

Det mest autentiske rommet i huset er salen i andre etasje. Der er alt originalt fra 1680-årene; himlinger, gulv, bjelker og veggbemaling.

– Rommet ble reddet av at det ble brukt som tørkeloft i 150 år. Dermed ble det ikke gjort noen moteendringer der. Jeg har også satt inn møbler fra 1600-tallet, og har en drøm om at alt i rommet skal være fra den epoken jeg synes er mest spennende; barokken. Det er den mest vulgære og pompøse stilarten som noen gang har vært. Og så vidt meg bekjent den stilen som har vært på moten flest ganger, sier Hjelløy.

Isolert med leire og mose

Apropos «eldrifisering»; Hjelløy har ikke isolert huset med «nymotens» Glava. Nei da, han ville gjøre det slik det ble gjort i gamle dager, og brukte leire i gulvene og mose i veggene.

– Straffen er at det er håpløst, og dyrt, å bo her om vinteren. Det er et mareritt. Er jeg heldig er det 12 grader her inne. Hvis jeg sitter oppe og fyrer hele natta, kan det kanskje bli 18–19 grader. Men det kan jeg jo ikke gjøre. Jeg har prøvd det meste; løse ovner, panelovner, varmepumpe. Men nei, det er bare å slå fast at ting er bedre i dag. Alt var ikke bedre før, bare veldig annerledes. Jeg var naiv, skjønte ikke at det ville bli så ille og gikk på en smell på dette området, innrømmer han.

Hjelløy har kjøpt en type papir-isolasjon som han skal bruke når han i løpet av høsten skal legge gulv på loftet.

– Det blir bra. Og det som er veldig fint med disse tømmerhusene, er at det ikke blir varmt om sommeren. Selv om det er hett ute, er det svalt og godt her inne. Aldri over 20 grader. Men er det kjølig, blir det kjølig inne også. Og torvtaket er så brannfarlig at jeg snart ikke tør fyre om sommeren. Hvis jeg hadde slått gresset der oppe, kunne jeg ha fyrt. Men det er altfor bratt og livsfarlig, så det tør jeg ikke. Det tok fyr på taket for en del år siden, men da fikk vi heldigvis slokket det med en gang, forteller han.

– Drømmer du om en flunkende ny byleilighet iblant?

– I så fall måtte jeg hatt begge deler. En vinterleilighet i Gran hadde vært fint det, men jeg har ingen intensjon om å flytte herfra. Ikke har jeg råd til en leilighet i tillegg til dette huset heller, sier Morten Hjelløy.

Gjefsen gård

Gjefsen-gårdene (Søndre, Øvre og Nordre) ligger på vestsiden av Jarenvatnet.

Fra gammelt av besto Gjefsen av to gårder i klynge (Øvre og Nedre), og fra 1677 til 1801 ble disse drevet som ett bruk. I samme periode var gården sete for folk av embetsstanden.

Huset som Morten Hjelløy kjøpte i 1993 var hovedbygningen på Øvre Gjefsen, og tunet ble på folkemunne kalt «Storbølet».

Hovedbygningen ble fraflyttet i 1974 og var kraftig forfalt da Hjelløy kjøpte det. Nordre del av hovedbygningen ble bygd mellom 1680 og 1693 av fogd Cornelius Hansen Hvid for «representative formål».

Den første privatperson som eide Øvre og Nedre Gjefsen samlet var kapteinen Jacob de Cardes. Han kjøpte Øvre i 1664 og Nedre i 1677.

Sorenskriver i Hadeland, Land og Valdres, kanselliråd Niels Wisløff, kjøpte gården i 1726. Søndre del av bygningen kan være bygd av ham, men kan også være eldre.

Iver Andersen overtok hovedbygningen i 1801, da den hadde gjennomgått en omfattende oppussing. Andersen var sammen med prost Albert Lassen valgmann til riksforsamlingen på Eidsvoll. Sønnen Anders Iversen overtok gården i 1824. Han ble Gran kommunes tredje ordfører og startet brenneri, sagbruk og spikerverk på Gjefsens underbruk Sandbakken.

Hovedbygningen fikk sitt nåværende utseende i 1873, men etter dette gikk det nedover med gården, som igjen ble delt i flere bruk.

Kilde: «Hovedbygningen på Øvre Gjefsen i Gran», av Lars Jacob Hvinden-Haug, i Fortidsminneforeningens årbok fra 1995