Leserbrev Dette er et debattinnlegg, skrevet av en ekstern bidragsyter. Innlegget gir uttrykk for skribentens holdninger.
Høyre tok et godt initiativ og inviterte Hildegunn Fredheim til møte om demens.
Hun har ektefelle som fikk påvist demens i ung alder. Hildegunn fortalte om sitt møte med kommunale omsorgstjenester i Oslo og Nordre Follo. Det ble for henne en lang og utmattende kamp for å prøve å få til et liv for sin kjære.
Jeg kan ingenting om demens, men historien var gjenkjennbar knyttet til historier fra pårørende til blant annet psykisk utviklingshemmede med flere.
Noen av opplevelsene med kommunale omsorgstjenester:
- Vi har ikke noe tilbud som passer.
- Du må skaffe personlig assistent selv.
- Du blir som pårørende tillagt tungt ansvar.
- Opplysningene du får er ufullstendige og du må selv finne ut av muligheter og rettigheter.
- Er utfordringene litt utenfor standard blir du sendt på rundgang til forskjellige instanser uten at noen tar ansvar.
- Du blir som pårørende utslitt og syk av belastningene.
Dette er sider ved det kommunale omsorgsapparatet som ikke er verdig. Når det gjelder omsorg for mennesker som ikke klarer seg selv, skal ikke en kommune kunne si nei, like lite som et sykehus kan nekte å behandle en sykdom.
Endringer
Her trengs viktige endringer. Vi har ikke alle svarene, men har noen ideer:
- Tildelingsteamet skal legges ned og behovene skal vurderes av den tjenesteyter som står tjenestemottaker nærmest. Alle skal få en ansvarlig i kommunen.
- Har ikke, skal aldri være et svar. Hva kan vi gjøre med det, skal være utfordringen når kommunen mangler tilbud.
- Tilbudet skal være slik at den det gjelder får et godt og verdig liv.
- At tilbudene er gode nok forutsetter at ansatte får rom og mulighet til å gjøre fullverdig jobb. Kommunen må endre styringen fra ren økonomistyring til en ledelsesform som gir ansatte handlingsrom.
- Det må være åpenhet rundt kvaliteten på tjenestene.
Elefanten i rommet
Så må vi til elefanten i rommet. Kommunalt ansatte svarer ikke negativt av vond vilje, men ofte blir trange budsjetter og budsjettstyring så tungtveiende at en tvinges til å gå på akkord med kvaliteten.
Nesodden kommune er på vei med nye omorganiseringer og forsøk på effektivisering. Oppi dette må vi se på hvilket nivå vi ønsker på velferdstjenestene og hva som kreves for at alle får gode liv. Helsesektoren i Nesodden kommune er alvorlig underbudsjettert.
Vil Høyre være med å skaffe kommunen inntekter som gjør det mulig å tette hullene i velferdssystemet?
Hildegunn (62) måtte selge boligen for å hjelpe kona: – Skal ikke være slik