Han sprenger kanskje ikke trommehinner som faren Bjørge, men Marius Lillelien vet så visst å snakke for seg. Nå flytter radiosjefen i NRK tilbake til landet som farget oppveksten; nesoddlandet.

– JEG KOM TIL verden på fødestua i Drøbak, bare så det er sagt, sier Marius Lillelien og åpner først en dør, så to, tre og fire med kort og koder. NRK på Marienlyst er en labyrint av lange korridorer der antikvariske radioapparater, tv-kameraer og minneverdige rekvisitter er veggpryd.

SOM DEN YNGSTE i søskenflokken på tre vokste Marius opp på Nesodden i et 70-tallshjem av den gode, gamle sorten. Skjønt, helt tradisjonelt var det vel ikke. Når Marius ikke spilte fotball ble han gjerne med fatter'n på jobb.

Lydnivået og engasjementet som sportskommentator Bjørge Lillelien var viden kjent for, nådde ut til de tusen hjem. På gulvet i boksen satt en liten gutt med store ører. Det var ikke bare lett – for også hos poden boblet iveren og entusiasmen for sport.

FØRST SYSLET MARIUS Lillelien med tanken om å bli som pappa, men som tenåring vokste behovet for å finne sin egen vei og ikke bli et ekko. Marius gikk ut av boksen, med en seriøs plan om å bli journalist. 24 år gammel tok han skrittet fra Nesodden til byen og tilværelsen som frilanser. Han rakk ikke skrive mange ordene før Radio 7 og Radio Tango sugde tak i ham.

 

– Vi laget radio på dugnad og med lave skuldre, bare for gøy. Det var musikk som var greia mi, og bak spakene fikk jeg musikken ut til folk.

VERDENS FØRSTE nyhetsprogram på radio gikk på lufta i 1920 i Detroit. Fem år senere var Norge på banen. Siden den gang har et liv uten radio vært utenkelig.

Litt skurr har det riktignok vært de siste ukene, med digitalisering og plunder med utskifning av apparater.

– Redd for at radiointeressen skal dabbe av?

– På ingen måte. Folk hører mer radio enn noensinne. Overalt, også som podkast, sier Lillelien og uttrykker stor forståelse for frustrasjonen i overgangsfasen.

– Men FM-båndet tåler bare fem rikskanaler og det er fullt - det er grunnen til at vi gjør dette. Digitalt er det ingen begrensninger, vi har ikke annet valg. Det går seg til.

 

VI ER KOMMET til sjefskontoret som er en beskjeden pult i et uryddig hjørne. Her sitter Marius i åpent landskap, innerst og borterst. Strukturen er så flat som den kan bli.

– Vi som er gjemt bort i kroken er ikke så gode på å være stille, sier Marius høyt og tydelig. Prangende sjefskontorer er historie. Det er bare kringkastingssjef Thor Gjermund Eriksen som lukker døra og sniffer mahogni i hovedkvarteret til NRK.

Å være «på gølvet» passer 52 år gamle Lillelien utmerket.

NRK-KARRIEREN STARTET i 1997, da han etter mange år i platebransjen ble hanket inn som musikksjef i P3. Jobbing med artister som DumDum Boys tidlig på 90-tallet og middag med Bruce Springsteen som ett av mange høydepunkter, var definitivt verdt å få med seg, men hadde gjort han litt lei. På nytt ble han sulten på radio, og som musikksjef i P3 fikk han mulighet til å påvirke lydbildet i hele Norge, og løfte ukjente artister som Big Bang og Karpe Diem opp og fram.

Siden har det gått slag i slag fra musikksjef til kanalsjef. Han har sluppet usensurerte røster til i P3, tidvis høstet kjeft fra sjokkerte lyttere, og han hadde ansvar for å sparke i gang NRK Mp3.

 

Da Marius Lillelien for åtte år siden fikk tilbud om å bli Radiosjef med stor R i Norsk Rikskringkasting, gikk han i tenkeboksen. Var dette sko han ville klare å fylle (1.70 på strømpelesten) – og hva ville fatter'n tenkt?

– Jeg tenkte en del på det. Tilbudet var jo overveldende, noe jeg ikke hadde drømt om. Jeg kom fram til at fatter'n hadde støttet meg, kanskje vært litt stolt, sier radiosjefen beskjedent.

TIL TROSS FOR jobb med høye frekvenser, er bakkekontakten intakt. Det er med venner fra oppveksten på Nesodden han virkelig slapper av (vel å merke de som heier på Vålerenga – han har bodd der i tjue år). Nå venter Flaskebekk, der han og samboeren har kjøpt hus som skal innvies til våren. Marius' to døtre er ute av redet. Far kan fly, og da flyr han hjem - til bølger han har planer om å morgenbade i, så ofte han kan.

– Når vi først skulle gjennom det stresset det er å flytte, er det fint å få tilført noen nye livskvaliteter, slår han fast.

Jeg kom fram til at fatter'n hadde støttet meg, kanskje vært litt stolt

 

30 ÅR ER gått siden faren Bjørge døde av kreft, 60 år gammel. VG skrev på forsiden at «Brølet har stilnet». Moren gikk bort for et par år siden, 81 år gammel, som beboer på Nesoddtunet. Det var på vei til et besøk der at noe falt på plass. I bilen forbi Berger stadion kjenner Marius en sterk følelse av at det er her er han hjemme.

Minnene fra oppveksten på 70-tallet er mange. Fiskepinner på mandag, en pose potetgull når det var helg. Fotballskoene han glemte på en kamp da han var 12–13 ble ikke erstattet før neste sesong. Det ble mange kamper med orienteringsskoene til søstera på beina. Ingen, og aller minst Marius, tenkte tanken å stille spørsmål ved det.

 

Han stilte ikke spørsmål ved at de hver sommer tok drosje på ferie heller. Med fullastet grind på taket kjørte familien på fem drosje fra Nesodden, først til hytta ved Langesundfjorden, og noen år senere til Skjeberg.

– Som liten trodde jeg det var helt normalt, ler radiosjefen og forklarer at verken moren eller faren kunne kjøre. Bilturer var derfor ikke hverdagskost og spystopp i Bunnebakkene fast takst for taxien.

– Apropos fotball så var jeg ganske god, skyter Marius inn, uventet ubeskjeden. I 10-12-års alderen var han ikke ganske, men meget god.

– Men da jeg var femten, var jeg tilbake på snittet.

Han ser et øyeblikk skuffet ut. Siden juniornivå har fotballen ligget på hylla. For ti år siden kastet han også inn håndkleet for «fotball-for-gøy». Han gadd ikke drive med noe han ble dårligere i for hvert år. Da var ski bedre. Så langt i år har de fått hvile i mangel av snø, da er det bedre odds på den faste alpeturen med kompiser. Mange venner har han også i Drøbak, som var stedet da Marius som tenåring var på sjekker'n.

– Drøbak var utestedet, og jeg kjente jo mange fra skolen der også. Den gang gikk folk fra Drøbak på Nesodden videregående, sier Marius Lillelien og legger uoppfordret til at han gleder seg stort til å abonnere på lokalavisen.

– Det blir stas. Det er lite som slår den lokale tilstedeværelsen. Det nytter ikke å være ordfører på Nesodden og leke Trump.

LES OGSÅ: Monica sluttet som forsker for å dyrke kjærligheten til ren ull