En komplett forestilling

Cato Skimten Storengens som den lett psykopatiske Guvernøren.

Cato Skimten Storengens som den lett psykopatiske Guvernøren. Foto:

Av
Artikkelen er over 3 år gammel

1814 - En western fra Vidda

DEL

Gå høsten i møte - KUN 88 kr for 8 uker med papiravisen og alt innhold på nett

1814, En western fra vidda er stykkets navn. Og man kan undre seg over hvorfor et teaterstykke fra Finnmarksvidda skal settes opp som en amerikansk western. Etter forestillingen er det ingen tvil. På denne måten når skuespillerne gjennom til publikum på et lettkjennelig vis. Å bruke cowboy/indianer metaforen gir stykket helt andre dimensjoner.

SE BILDER HER

Stykket er stappet full av humor og kjappe ordvekslinger. Vi er i årene etter 1814, og den norske stats behandling av samene er en stor skamplett i vår historie. Så alt har en mørk undertone. Raseideologien som rådet på den tiden, blir forsterket av Gard B. Eidsvolds karakter, Lappologen Herr Keyser. Han sammenligner hodeskallemål fra forskjellige raser. I stykket brukes kålhoder istedenfor ekte hoder. Nok et stikk til raseforskningen som rådet på den tiden.

LES OGSÅ: 1066 - Slaget ved Stamford Bridge

En alvorlig undertone

Samen Ailo, spilt av Egil Kestkitalo, er den som skaper hodebry for Guvernøren (Cato Skimten Storengen) som er den norske stats representant på Finnmarksvidda. Kortversjonen er at Guvernøren vil ha eierskap over et kobberfjell og Ailos tomt ligger i veien. – Her snakker vi norsk, hvis ikke så kommer du deg til helvete ut herifra, er beskjeden Ailo får når han møter Guvernøren i den lokale saloonen. Vi stifter også bekjentskap med den kriminelle John (Per Kjerstad), som etter endt fengselsopphold skal tildeles land i Finnmark. Det er selvfølgelig Ailos land han får av Guvernøren og spetakkelet er i gang.

I en scene med Kjerstad og Storengen viser de også til et annet forbud fra den tiden, når en fengsling går over i det homoerotiske. Igjen, så ler alle i salen av humormetoden skuespillerne bruker for å understreke datidens strenge krav til liv og livsførsel.

Scenografien er enkel og ikke minst virkningsfull. Publikum tar del i alt som skjer av sceneskift og rekvisittene er enkle og lett forståelige. Scenen er bygget opp av paller, laken, blikkbokser og kålhoder. Eidsvold stilte også opp som levende blink når Ailo får skytetrening av John. En scene der de 30 tilskuerne lo så de hørtes ut som hundre. Noe det også skulle vært i den gamle gymsalen.

Mellom alle disse karakterene finner vi også Per Pedersen (Kim Sørensen), som har latt seg kristne, tatt et norsk navn, snakker norsk og som gjør alt for å bli norsk. Han er bartender på saloonen og opptrer som tolk når Guvernøren trenger det.

Makt og språk

Og en ting må sies om språket. Når «nordmennene» snakker sammen, så snakker de norsk. Når de snakker til samer, så snakker de engelsk. Når samene snakker samisk, så snakker de norsk. En enkel, men virkningsfull metode for å vise hvor maktutøvelse myndighetene på den tiden utøvde ovenfor urbefolkningen.

Et stykke med en alvorlig undertone, og som viser til et mørkt, mørkt sted i historien vår. Men fremført med så mye humor, vidd, kuler og krutt at folk nesten ramlet av stolene. – Du flirer nå, men ikke når Jesus kommer!

Cato Skimten Storengens karakter Guvernøren må trekkes frem. Storengen skifter mellom den såre, som har vært mobbeoffer – og offer farens raseri. Når han henter frem den delen av den arrete sjelen sin, for så og gå over i en rett-i-trynet attityde, så er det en stor skuespillerprestasjon.

Musikken som ble spilt av fra en mac stående på scenen, hadde en klar overvekt av banjo og munnspillelementer. Som Rawhide fra Blues Brothers og Johnny Cash’ Ring of Fire. Dette var en komplett teaterforestilling. Liker man ikke dette, så liker man ikke teater.

SE BILDER HER

Send tekst og bilder «

Vi vil gjerne høre om smått og stort som foregår i distriktet

Artikkeltags