HÅPLØST: Flyktningene på Lesvos lever under elendige forhold.
Kristina Quintano/bendik Østbye Johannesen

Kunstverk fra Moria til Amtaland: Små lyspunkt i ekstrem flyktningesituasjon

Det er ikke mye håp å spore blant flyktningene som har "strandet" i Hellas, hvor situasjonen er verre enn noen gang. Men givergleden i Amtaland er fortsatt med på å gjøre tilværelsen litt mer utholdelig for noen.
Publisert

Marianne Myrvoll Robertsen og Kristina Quintano fra Drøbak har begge engasjert seg sterkt i flyktningkrisen i Hellas, som bare fortsetter og fortsetter. Nå er situasjonen verre enn noensinne.

– Det har vært den dødeligste sommeren i Middelhavet noen gang, og redningsskipene får ikke lenger reise ut. Forholdene på Lesvos nå er det verste jeg har sett, sier Kristina, som har besøkt mange flyktningleirer rundt i verden.

– Det er ikke lagt til rette for å ta imot traumatiserte mennesker. Det er lite organisert matutdeling. Og det er mye aggresjon mellom ulike folkegrupper.

Tungsinn

I 2015 ble båtflyktningene som kom inn til Lesvos registrert og kunne dersom de var heldige bli sendt videre i løpet av 48 timer. Nå er grensene mot Europa fysisk stengt, og mange kommer ikke lenger enn til de greske øyene hvor det ifølge de siste tallene fra FN nå er 18650 flyktninger. Men fortsatt kommer det hundrevis av nye båtflyktninger hver uke, selv om halvparten av båtene blir stoppet på veien.

– Det er folk som har vært her i 2,5 år, og er stuck her. En av grunnene til at det er så ille, er at det ikke lenger er noe håp. Og det er ingen ting å gjøre. Det er et enormt tungsinn, mener Kristina.

Forholdene på Lesvos nå er det verste jeg har sett

Kristina Quintano

Det har også blitt mye vanskeligere å være frivillig hjelpearbeider.

– Det gikk fra å være en ganske overkommelig hjelpesituasjon i 2015, men nå er det mye tyngre både psykisk og fysisk. Det er på en måte en mye mer aggressiv stemning, og det er nesten ikke mulig å være frivillig lenger, sier hun.

KUNST: Den kjente kunstmeren Joseph Kangi fra Sør-Sudan bor nå i Moria og er med å driver Hope Project Arts. Her sammen med Bendik Østbye Johannessen Kristina Quintano.

KUNST: Den kjente kunstmeren Joseph Kangi fra Sør-Sudan bor nå i Moria og er med å driver Hope Project Arts. Her sammen med Bendik Østbye Johannessen Kristina Quintano. Foto:

Teltaksjon

Området er utsatt for stormer, og det snør der på vinteren. Folk bor i helt enkle telt, eller sover på gata og i olivenlunder. Mange har ingen ting. I Moria Camp er forholdene kaotiske. Det bor rundt 9000 personer der, mens leiren var laget for å ta imot drøyt 3000.

– Moria Camp er ikke definert som en flyktningleir, men en midlertidig bosetning. I flyktningleirer har man rettigheter, men ikke i en midlertidig bosetning. Nå er vi i gang med en teltaksjon og setter opp enkle telt til nyankomne. Det er nærmest leketelt, men de er glad bare de får tak over hodet.

Også lokalbefolkningen er oppgitt over situasjonen, bønder mister avlinger og høyreekstremismen vokser.

– Det er fortvilelse fra alle rekker. Hellas er jo et fattig land, påpeker Marianne.

TAKKNEMMELIG: Marianne Myrvold Robertsen (bildet) og Kristina Quintano mener hjelpen som folk på Nesodden og i Drøbak bidrar med, er uvurderlig.

TAKKNEMMELIG: Marianne Myrvold Robertsen (bildet) og Kristina Quintano mener hjelpen som folk på Nesodden og i Drøbak bidrar med, er uvurderlig. Foto:

Budbringer

Kristina jobber med The Hope Project på Lesvos, og er på vei fra butikk til butikk for å kjøpe inn det som er å få tak i av shampo og tannkrem når Amta ringer.

Journalisten fra Drøbak og Malta var nå på øya for 14. gang. Engasjementet startet allerede for 15 år siden da en båt med flyktninger kom inn til badebukta ved hjemmet hennes på Malta. I tillegg til å jobbe som frivillig, dokumenterer hun forholdene gjennom facebooksiden «Budbringeren fra Helvete», og er i gang med et bokprosjekt med samme navn. Hun reiser også rundt og holder foredrag.

Flyktningleirene er nå stengt for folk utenfra, og det er derfor få som kommer inn og ser forholdene på nært hold. Men på grunn av sitt utseende klarer Kristina allikevel å komme seg på innsiden. Hun snakker også noe arabisk, og finner frem til hvem som mangler hva. I tillegg til å ta med donasjoner, kjøper de inn akkurat det de enkelte trenger.

– Jeg treffer afghanske gutter som snakker norsk og svensk, som har blitt utsendt og har flyktet samme veien tilbake. En av dem har jeg møtt nå for tredje gang. Når de vet at de kan bli deportert og allikevel rømmer samme veien tilbake, skjønner man at situasjonen er ganske mye verre i Afghanistan, mener hun.

ENKELT: Mange er takknemmelig bare for å få et tak over hodet, selv om det er svært enkelt.

ENKELT: Mange er takknemmelig bare for å få et tak over hodet, selv om det er svært enkelt. Foto:

Kunst

Marianne har vært i Hellas fire ganger, og skulle egentlig tilbake til Lesvos nå i oktober. Men reisen må utsettes på grunn av en kneskade.

– Vi hjelper til der vi kan når vi kan, men vi har veldig forskjellige timeplaner, så det er sjelden vi reiser sammen, forteller hun.

Jeg evner ikke å forstå hva de har gått igjennom. Men man må bare møte dem som et medmenneske og vise at man er der

Marianne Myrvold Robertsen

De to ildsjelene som administrerer «Refugees welcome to Drøbak» mener at innsatsen fra frivillige som kommer tilreisende fra hele verden er helt avgjørende for at ikke alt skal gå ad undas.

– Det er mange gode frivillige, og alle gjør en viktig jobb, understreker Kristina.

BETYDNINGSFULLT: Mange har allerede sikret seg kunstverk av kusnerne fra Moria Camp. Kristina Quintano håper å kunne ta med seg enda flere bestillinger tilbake neste gang hun er på Lesvos.

BETYDNINGSFULLT: Mange har allerede sikret seg kunstverk av kusnerne fra Moria Camp. Kristina Quintano håper å kunne ta med seg enda flere bestillinger tilbake neste gang hun er på Lesvos. Foto:

The Hope Project arrangerer ulike aktiviteter på et midlertidig senter utenfor Moria Camp, slik at folk kan få et lite avbrekk fra virkeligheten i leiren. Barn og voksne får danse, spille, synge og male.

– Vi har tatt med en koffert med sjakkbrett. Mannen min, Bendik Østbye Johannessen, spiller sjakk, og lærer barna og de voksne der å spille, forteller hun.

En kjent, irakisk pianist kommer til senteret for å spille piano. Det er også kjøpt inn malersaker og lerreter, slik at kunstnere kan komme og male bilder. Disse bildene blir solgt for 100 Euro, hvorav 15 prosent går til nytt utstyr og resten går direkte til kunstneren. Mange av disse bildene er allerede kjøpt av folk fra Amtaland og andre steder i Norge, og Kristina håper å pakke med seg enda flere i kofferten neste gang hun er på Lesvos. Kunsten kan man se og bestille på FineArtAmerica.com.

Giverglede

Arbeidet blant flyktningene er mulig nettopp takket være bidrag fra blant annet givere i Frogn og på Nesodden, som har donert både penger og klær siden flyktningkrisen ble synlig i Norge i 2015.

– Det er en unik giverglede blant folk i Amtaland. Alt vi har med av sokker og innsamlede klær kommer derfra. Den hjelpen er uvurderlig, mener de.

Marianne har så langt samlet inn rundt 23.000 kroner i forbindelse den forestående turen.

– Jeg har en del faste givere som vet at alle pengene går direkte til hjelpearbeidet. Folk gir ut fra hva de har. Noen gir en tier, noen en tusenlapp. Det er fantastisk, man merker at folk er engasjert. Jeg samarbeider med greske organisasjoner, og pengene jeg samler inn brukes lokalt i Hellas til akkurat det som det er behov for der og da, sier hun.

Reise og opphold dekker de selv.

SPRENGT: Kapasiteten i Moria Refugee Camp er for lengst sprengt; det bor nesten tre ganger så mange mennesker der som den opprinnelig var beregnet for.

SPRENGT: Kapasiteten i Moria Refugee Camp er for lengst sprengt; det bor nesten tre ganger så mange mennesker der som den opprinnelig var beregnet for. Foto:

Hjertevarme

Første gangen hun var der, delte hun ut tepper og hodelykter til nyankomne til Moria Camp på Lesvos. Siden har hun vært både i en leir nord i landet og jobbet blant flyktninger som bor på gata i Thessaloniki.

– Det var på en måte det verste. Jeg hadde mange mareritt etter den turen, sier Marianne, som blant annet deler sine opplevelser gjennom Debatt 1.

Hun forteller om traumatiserte barn og om slitne mødre med grusomme historier om hva de har måttet gjøre for å holde barna i live.

– Jeg evner ikke å forstå hva de har gått igjennom. Men man må bare møte dem som et medmenneske og vise at man er der, sier Marianne som opplever mye hjertevarme, omsorgsfullhet og stolthet til tross for desperasjonen.

Artikkeltags