Det blir to konserter med David (18) og Julie (16) Coucheron i Bulls hjem Ole på Lysøen og en i Trollsalen på Troldhaugen. Brahms, Grieg, Sinding – og altså Bull står på spillelisten.
Ole Bull var et ikon i den norske nasjonsbyggingen på midten av 1800-tallet og en trollmann på fiolin. Han levde i viritousenes storhetstid, romantikken, og konkurrerte med andre råtasser som for eksempel Paganini. Fiolinistene overgikk hverandre i å finne på oppsiktsvekkende ting som å stunts spilte på toppen av pyramider ¿
Om Coucheronene har noe på lur i Bergen vites ikke, men materialet etter Bull burde være midt i blinken for Nesoddens fiolintekniske reser.
– Stykkene er veldig, veldig vanskelige. Det er så vidt det går, innrømmer han.
– Musikkforskeren professor Harald Herresthal overrakte meg en bunke Bull-noter tidlig på vinteren. De tok jeg med til Curtis Institute i USA, hvor jeg
studerer. Læreren min, Aaron Rosand, ble veldig overrasket over
materialet. De var nærmest uspillelige, men jeg forsøker å spille dem slik de står nedskrevet.
– Etter at David på en konsert i Washington i ble spurt om han var i familie med Ole Bull – de synes han lignet så voldsomt – har han spilt en del Bull også i USA. Julie syntes det ble litt mye fiolin-virtuoseri så hun har valgt å spille litt av Bulls samtidige klavervirtuos, nemlig Frans Liszt, alene, forteller Mette Coucheron som er mor til de flinke ungdommene.
David har satser på ett år til på Curtis, mens Julie har kommet inn på Royal Academy of Music i London
– Jeg er litt for ung egentlig, men jeg er kjempeglad for at jeg kom inn selv om jeg ikke har artium. Jeg må imidlertid være ferdig med artium før jeg er 18, så det blir mange eksamener å ta på si. Det skal blir fint å ikke bare være hjemme og øve. Jeg må jo øve like mye, men der får jeg være med i et miljø hvor folk også holder på med musikalske ting. Da er det kanskje litt lettere å sitte stille i fem timer og øve? håper Julie.
– Det er dette vi har drømt om. Eller rettere sagt vi er på vei. Drømmen er å reise rundt og spille med store orkestre, sammen og hver for oss. Men det er langt fram. Det gjelder både å være svært god, og ikke minst å treffe de rette folkene, tror musikerne.