Dette har jeg skrevet om for mange ganger tidligere. Hvert nytt år når snøen faller, vurderer jeg om jeg skal orke å prøve på nytt, gleden ved kortreist tilgjengelige løyper opp mot irritasjon over at folk tramper dem i stykker, ofte med løse hunder.

Så igjen sist helg, i lysløypa ved Berger-banen. Det hadde falt cirka 25 centimeter puddersnø, og fortsatte å snø, det kunne bli en herlig tur. Jeg var tidlig ute, nettopp for å unngå for mange fotgjengere. Så tidlig at løypemaskin ikke hadde preparert ennå, men helt greit å gå opp eget spor. Det var bare et par fotgjengere som hadde vært tidligere ute, så traseen var relativt jomfruelig.

Rolig nytende, inntil jeg omtrent får hjerteslag av ei bikkje plutselig hopper opp mot meg bakfra. Garantert leken og ufarlig, men man venter jo ikke slikt. Eieren kommer løpende til fots etter, sier et eller annet til hunden mens jeg prøver å samle meg. Jeg tenker å kommentere, men fyren har propper i ørene, så det ville nok være nytteløst. Et sånt 10–20 meter langt kunststoffbånd slepende etter, som han etter passering av meg tar opp, og så holder hunden i. Han løper ikke selv i mitt oppgåtte spor, men hunden trasker i det – videre. Ikke all verden skade på løypa av dét, en enkelt hund, men når det blir flere, så.

Ved stadion boltrer en far, barn og hund seg, vennlige kommentarer. Etter min neste runde, svinger jeg av mot p-plassen, – nesten over en hundebæsj akkurat der.

Jeg tror det er en grunn til at det blir stadig færre «gode» skiløpere (jeg selv er «hobby») i lysløypene rundt Berger stadion, de gidder ikke dette lenger, år etter år. Dette ble nok både den første og siste turen for meg i år, frustrasjonen blir for stor.

Det står et stort skilt ved inngangen til traseen ved stadion som krystallklart informerer om at det er forbudt å gå til fots i skiløypene, også mellom sporene.