Fri fritida fra klasseskiller

Av
Artikkelen er over 1 år gammel
DEL

InnsendtKhadra Yusuf satte nylig i gang en debatt om stadig økende kostnader i barneidretten. Debatten har handlet mest om å behandle symptomene. Å ta tak i årsakene er mer utfordrende.

Urettferdigheten som debatten har lagt for dagen, er hjerteskjærende. Det er lett å behandle symptomene. Men i bunn og grunn er den et håndfast eksempel på hvordan vekst- og konkurransesamfunnets logikk infiserer de fleste av oss, oftest uten at vi tenker over det. Derfor er debatten om barns fritidsaktiviteter en viktig grønn sak, der kommunene kan gjøre mer.

Den nye regjeringsplattformen lover å innføre et «fritidskort» inspirert av Island: Der får alle mellom 6 og 18 år 3500 kroner som de hvert år kan bruke på fritidsaktiviteter innen idrett, musikk og kunst. Det ville koste rundt 2,5 milliarder kroner i året. Om det er penger som ellers hadde gått til veier eller kutt i formuesskatten, er det sikkert fornuftig pengebruk. Om det er penger som kuttes fra skoler og barnehager, er jeg mer usikker.

Jeg skulle ønske politikerne snakket mer om driverne for at kostnadene for fritidsaktiviteter eskalerer. Det er blitt pekt på at trenerne i stadig større grad er ansatte. Det hjelper heller ikke når fotballklubber som Nesodden i 3. divisjon betaler A-lagsspillerne sine.

Likevel tror jeg at den viktigste driveren er at de fleste foreldre ønsker at ungene skal lære seg mest mulig fortest mulig for å bli best mulig. Jeg vil at barna mine skal få gjøre ting i sitt eget tempo, men jeg blir en skikkelig curling-pappa når de ymter frempå om at de har lyst til å lære seg noe nytt. Norske foreldre i dag tjener mye mer enn for en generasjon siden, og vi bruker mer tid på jobb. Samtidig elsker vi barna våre like høyt som før. Da bruker vi av det vi har mest av – som for de fleste er penger, ikke tid.

I tillegg har vi faktisk en mindre materialistisk tidsånd enn før. Prangende forbruk er i ferd med å bli vulgært. Når de fleste dingser masseproduseres i Kina og ethvert luksusobjekt kan leies for en dag, er det ikke lett å bedømme folks sosiale status ut ifra klær og dingser. Investeringer i barnas læring – enten det er tennis, ridning eller piano – er det derimot vanskeligere for dem med færre ressurser å kopiere. Derfor investerer du i det om du kan. Det er i alle fall slik Elizabeth Currid-Halkett ser det, i boka «The Sum of Small Things. A Theory of the Aspirational Class» som kom i 2017. Også i Norge får jeg høre fra folk som jobber med barn og friluftsliv at de har inntrykk av at det ofte er foreldrene som velger dyre aktiviteter eller utstyr for barna – som en måte å vise sin status på. Jeg håper og tror vi er litt skånet for det på Nesodden, men helt fri er vi nok ikke.

Det vi trenger er politikk for å begrense rotteracet. Da jeg var barn på 80-tallet, var det ikke snakk om mer enn én fotballtrening i uka. NIF tilbyr nå to treninger i uka for 6-åringer. For å hevde seg i konkurransen må man jo kunne spille om vinteren også – og dermed kommer kunstgressbanene med sin gummigranulat. NIFs fotballag blir sikkert bedre, men jeg tror ikke ungene blir gladere av å bruke mer av fritida si på én av de utallige idrettene, lekene og ferdighetene vi trenger for å bli hele, gode medmennesker.

Idrettslag som har god sosial profil får i dag mer spillemidler enn andre. Hvorfor ikke utvide det til å belønne de som holder selve «tempoet» nede? Kanskje Nesodden kommune burde gjøre det med sin aktivitetsstøtte til idrettslag og be om at 6-åringene ikke skal ha to treninger i uka – om de var mer opptatt av ungenes velvære enn av det lokale fotballagets «konkurranseevne». En annen idé er å putte flere idretts- og kulturaktiviteter inn i SFO. Da blir tilgangen til dem for de aller yngste mer demokratisk, det kan frigjøre familietid når ungene kommer hjem og redusere bilkjøringen til og fra aktiviteter.

Jeg ønsker meg en kommune som gir enda mer plass til frivillige lag og aktiviteter på Nesodden. Da må den samtidig hjelpe dem – det vil si oss alle – til å motstå vekst- og konkurranselogikkens fristelser.

Eivind Hoff-Elimari

3. kandidat til kommunevalget for Nesodden MDG

Skriv ditt leserbrev her «

DELTA I DEBATTEN! Vi oppfordrer leserne til å bidra med sine meninger, både på nett og i papir

Artikkeltags