Nylig var det foreldremøte på Dyrløkkeåsen skole, 9. trinn. God stemning og godt oppmøte av foreldre.

Lærerne forteller om en fin ungdomsgjeng som oppfører seg bra og har det bra på skolen.

Men vi noterer en uttrykt uro fra både lærere og foreldre rundt lite sosial kontakt på fritiden. Mange sitter mye inne/hjemme, og sosiale medieplattformer har delvis tatt over for fysiske møter mellom ungdom, både uformelle og arrangement.

Hva er årsaken er blir ikke sagt mye om men denne gjengen har altså gått fra 7.- til 9.- klasse i pandemi. Dette under tidvis inngripende restriksjoner og lange perioder med hjemmeskole. Det kommer vel ikke overraskende på noen at svært redusert sosial kontakt har konsekvenser.

Neste punkt på programmet er turer og ekskursjoner. Tradisjonelt har 9. klasse vært på dagstur til Kongsberg, til sølvgruvene og ski/alpin etterpå. Denne er avlyst i år. Det er flere årsaker til dette, men dårlig økonomi i kommunene nevnes som en av dem.

Planen videre for 9.-trinn er tur til Håøya før sommerferien, denne turen står i fare for å bli avlyst på grunn av kommunens økonomi.

Til høsten blir denne gjengen 10.-klassinger, forhåpentligvis det eneste normale ungdomsskoleåret for dem.

Hvert år starter 10. klasse på Dyrløkkeåsen skole på to dagers telttur til Nordmarka med besøk i klatrepark. Også denne turen er svært usikker. Av samme grunn, kommunen og skolens dårlige økonomi. Budsjettet er i underkant av 2000 kroner per elev.

Det er viktig å understreke at lærerne gjør så godt de kan innenfor de meget begrensede rammene som de har. Som en tilleggsinformasjon og for å gi enda bedre forståelse for situasjonen er budsjettet per elev for fysiske bøker stusslige 460 kroner per elev.

Pandemien nærmer seg slutten og alle begrensninger for sosial kontakt er borte. Nå ligger framtiden for ungdommenes føtter! De siste månedene har bekymringene over hva ungdommene har tapt disse to årene vært førsteside stoff og tema i mange debatter og i ulke medier. Ungdoms psykiske helse er svekket, et økende antall unge sliter med angst, depresjoner og spiseforstyrrelser.

Det har vært snakket varmt om å prioritere de unge, om å bevilge og bruke penger på akkurat denne gruppen. Som i utgangspunktet er på et sårbart sted i livet. Det er hevet over enhver tvil at sosialisering med andre og gode vennskap er avgjørende for et godt liv, på kort og lang sikt.

Så ser det altså ut til at dette bare er tomme ord og at de som i våre øyne bør prioriteres og støttes mest blir stående igjen som taperne. Fordi de ansvarlige og folkevalgte voksne ikke klarer å prioritere penger til det viktigste og mest dyrebare vi har; ungdommene våre.