Jeg har skrevet om det før og vil skrive om det igjen. Og igjen. Og igjen.

Dette er et ran av vår natur.

Jeg ble så provosert da jeg forsto at det var mer enn solsikkene som forsvant. Krefter forsøkte å berolige meg. Jeg var naiv, jeg måtte forstå, dette var nødvendig for næringsutvikling og arbeidsplasser.

Solsikkene skulle plantes på nytt og skulle igjen vaie i vinden.

Ny veitrase ville være bra for de som var belastet av stor trafikk gjennom boligområdet. De gledet seg til å bli skjermet. Og jeg resignerte.

Trafikkstøy og tungtrafikk er en stor belastning. Ja, jeg resignerte.

Og kjente er opprør som strakte seg lenger enn Måna. Hver gang jeg kjører gjennom området forferdes jeg.

Det som utspiller seg der finnes det ikke ord for å uttrykke. Igjen taper naturen. Sprenges i stykker. Naturen glemmer og alle sporene er borte for godt.

Og med den en del av vår egen historie. Minner fra turer gjennom skog og mark. Bergknauser og stier som en del av vår erindring. Minner som forbinder oss med den helende egenskapen natur har. Vi er natur!

Håper inderlig at de som bor i nærområdet får tryggere og roligere dager.

Uten sammenlikning for øvrig, men i andre deler av vår verden sprenges det også, og vi ser hvordan verdier ødelegges. Og vi roper høyt. Forferdet!

I vår egen bakgård sprenges det med lovlig fattede vedtak. Og vi ser bort når vi erkjenner at dette ble for mye. Når vi våkner og vet at dette ikke kan reverseres.

Det som sprenges bort er ødelagt for all tid.

ALL TID.

Alltid.

Er ran.